Når noe omtales som drømmepop, handler det ofte mer om en stemning enn en bestemt spillestil eller enkelte musikalske ingredienser. Litt på samme måte er det med Angelica’s Elegy: Det er ikke bestemte verselinjer, riff eller enkelte akkorder som gjør dem spesielle – selv om dette for all del som oftest er på stell – det er den stemningen de lager som gjør dem særegne, og som gjør at man blir melankolsk og at man tenker på ting som farger, skyer og barndom når man hører på dem.

Bandet består av tre unge gutter og kan utvilsomt kategoriseres som drømmende. Retrolandskapet de befinner seg i er psykedelisk og suggererende, har en hverdagslig melankoli over seg og opererer i mange ulike sinnelag. Det er kontrastfullt og samtidig helhetlig, men det er når fokuset er på stemningen – og ikke på fikse pianoakkorder eller fancy lyd – at musikken er på sitt beste. Tidvis føles det som om noe av sjelen i musikken blir borte i perfeksjonen av lyd og instrumentering, og da forsvinner noe av det som oppleves som særegent. Likevel bevitner låter som Fuse and Spark og Starchild om både sjel og dyktige musikere, og jevnt over holder de seg der.

EP-en Cognitive Dissonance som de ga ut i fjor viste et band som hadde ting på gang, spesielt gjennom låta When You’re Asleep, som med rette også er å finne på albumet. Gold Celeste følger på sterkt vis opp EP-en og viser et modigere og modnere band, selv om enkelte partier fremstår som noe svakere enn resten.

Albumet kom for øvrig ut på et passende tidspunkt og kan anbefales som soundtrack til våren som nå for fullt har kommet.