Carmen Villain - Sleeper
Klaustrofobisk, men ofte av feil grunner
Personlig mener jeg de filmene som får middelmådig kritikk kan være de mest interessante. Det er dem som anmelderen ikke fikk helt tak på, eller som ikke falt i smak personlig, men som på ingen måte er dårlig. Slik kan det være med musikk også, og denne platen er et ypperlig eksempel: den er modig, spennende og lover svært mye. Dessverre stopper det der – for meg iallefall.
Carmen Villain var tidligere kjent som modell, før hun ble lei og bestemte seg for å lage musikk. I den grad vi snakker selvrealiseringsprosjekt, må Sleeper være et av de mer spenstige på en stund. Dette er nesten så langt fra Vogue-verdenen man kan komme, og Carmen tar oss istedet med dypt inn i shoegazer-land. Hun velger å gjøre det meste selv på platen og presenter med det sitt egentlige jeg: et mørkt, tøft og til tider absurd indre kommer til liv gjennom låtene. Men skal man dømme ut fra det endelige resultatet, har hun et stykke på vei før hun har funnet hvem hun virkelig er.
Det hele begynner meget bra med Two Towns, en fin og små-psykedelisk start på platen. Gode komplimenter kan gis til singelen Lifeissin som er den 'letteste' låten på albumet, men likevel dynket i religiøse referanser og ender med ''Do you believe, that I'm going to hell?''. Kult er det også på Dreamo, hvor selve essensen av Sleeper kommer frem gjennom linjen ''I just wanna escape the madness''. Men her er også problemet – platen ender opp med å lage mer galskap og kaos enn den kanskje vil. Det er tydelig forsøkt å sette det hele i system, men for hver vellykkede låt får vi servert en som er masete og grøtete. Den over seks minutter lange (nesten) instrumentalen Obedience er nok det ypperste eksempelet på dette. Her prøves det så hardt på å skape noe stort, og det bygges lag på lag, med det resultatet at korthuset faller sammen. Med temaer som angst og fraværenhet er det nesten selvfølgelig at platen skal føles klaustrofobisk. Akkurat det får den til, men halvparten av tiden er det av feil grunner. Og det tviler jeg på var meningen...
Carmen Villain skal ha mye skryt for å ha begitt seg ut på dette prosjektet. Og det er ingen tvil om at det er mye talent å ta av. Ingen forventer at en debutplate skal sitte som et skudd, og høydepunktene på Sleeper er gode nok til å ha troen videre. Dog, i denne sjangeren er det først og fremst hele, gode plater som må leveres og der har hun noen gode skritt å ta. Likevel må jeg legge til; dette er sjeldent dårlig og nesten hele veien er det interessant på en eller annen måte. Jeg ser ikke bort fra at andre kommer til å få et helt annet forhold til denne skiva enn meg.
Carmen Villain var tidligere kjent som modell, før hun ble lei og bestemte seg for å lage musikk. I den grad vi snakker selvrealiseringsprosjekt, må Sleeper være et av de mer spenstige på en stund. Dette er nesten så langt fra Vogue-verdenen man kan komme, og Carmen tar oss istedet med dypt inn i shoegazer-land. Hun velger å gjøre det meste selv på platen og presenter med det sitt egentlige jeg: et mørkt, tøft og til tider absurd indre kommer til liv gjennom låtene. Men skal man dømme ut fra det endelige resultatet, har hun et stykke på vei før hun har funnet hvem hun virkelig er.
Det hele begynner meget bra med Two Towns, en fin og små-psykedelisk start på platen. Gode komplimenter kan gis til singelen Lifeissin som er den 'letteste' låten på albumet, men likevel dynket i religiøse referanser og ender med ''Do you believe, that I'm going to hell?''. Kult er det også på Dreamo, hvor selve essensen av Sleeper kommer frem gjennom linjen ''I just wanna escape the madness''. Men her er også problemet – platen ender opp med å lage mer galskap og kaos enn den kanskje vil. Det er tydelig forsøkt å sette det hele i system, men for hver vellykkede låt får vi servert en som er masete og grøtete. Den over seks minutter lange (nesten) instrumentalen Obedience er nok det ypperste eksempelet på dette. Her prøves det så hardt på å skape noe stort, og det bygges lag på lag, med det resultatet at korthuset faller sammen. Med temaer som angst og fraværenhet er det nesten selvfølgelig at platen skal føles klaustrofobisk. Akkurat det får den til, men halvparten av tiden er det av feil grunner. Og det tviler jeg på var meningen...
Carmen Villain skal ha mye skryt for å ha begitt seg ut på dette prosjektet. Og det er ingen tvil om at det er mye talent å ta av. Ingen forventer at en debutplate skal sitte som et skudd, og høydepunktene på Sleeper er gode nok til å ha troen videre. Dog, i denne sjangeren er det først og fremst hele, gode plater som må leveres og der har hun noen gode skritt å ta. Likevel må jeg legge til; dette er sjeldent dårlig og nesten hele veien er det interessant på en eller annen måte. Jeg ser ikke bort fra at andre kommer til å få et helt annet forhold til denne skiva enn meg.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>