Nok et album med låter av Jimi Hendrix som ikke tidligere har vært utgitt. De har med (u)jevne mellomrom dukket opp etter at gitaristen døde i 1970. Flere godbiter, helt klart, men alt har ikke vært like interessant. Fallhøyden på slike utgivelser er stor, og det er ikke alltid så spennende å høre demoer, rariteter eller låter som ikke ble inkludert på opprinnelige album. People, Hell & Angels er derimot en solid utgivelse fra begynnelse til slutt. Den har ikke de åpenbare hitlåtene, men står likevel skulder ved skulder med albumene som ble utgitt da Hendrix levde.

Utgivelsen inneholder tolv låter som Hendrix jobbet med i perioden 1968-70, og som skulle bli oppfølgeren til Electric Ladyland. Gitarguden hentet inn nye disipler til innspillingene. Buddy Miles tok over trommestikkene etter Mitch Mitchell, men enkelte låter med Mitchell er også med på albumet. Billy Cox fikk ansvaret for basspillet, bortsett fra på to låter hvor Hendrix selv og Stephen Stills gjør jobben. I tillegg tok Hendrix i bruk saksofon og piano, instrumenter som ikke tidligere hadde vært å høre på hans utgivelser. Innspillingene foregikk i forskjellige studioer i New York, men ble dessverre aldri ferdiggjort før Hendrix gikk bort. Over 40 år senere er likevel låtene tilgjengelige. Heldigvis.

Hendrix har skrevet de fleste spor selv, minus et par coverlåter. Enkelte er også å finne i andre versjoner på tidligere Hendrix-utgivelser. Elmore James´ Bleeding Heart finnes i en mer hastig versjon på Valleys Of Neptune fra 2010. Det samme gjør en utgave av Hear My Train A Comin', en låt som Hendrix også spilte under sin opptreden på Woodstock i 1969 under tittelen Get My Heart Back Together Again. Også Villanova Junction som Hendrix fremførte på Woodstock er med i en litt mykere variant på People, Hell & Angels - med Blues lagt til i tittelen. En annen coverlåt som er med på denne utgivelsen er Albert og Arthur Allens Mojo Man, hvor førstnevnte for øvrig bidrar på vokal. Dette er glitrende spor, men her er også mye annet å glede seg over. Låter som fremkaller frysninger hos lytteren, for eksempel åpningen Earth Blues, Somewhere (hør låta under) og Crash Landing.

Det er vanskelig å si hvor mye endringene i bandkonstellasjonen har hatt å si for resultatet av People, Hell & Angels. Det var jo ikke akkurat amatører Hendrix spilte med tidligere. Men dette er en fantastisk utgivelse, hvor gitaristen, vokalisten og låtskriveren Jimi Hendrix er i toppform. Tydelig at han var inne i en kreativ periode og kjapt fant tonen med Miles og Cox. Det er groovy, latterlige fete riff og soloer, og suveren vokal. Jimi spiller som faen og bidrag fra diverse musikere danner en knallgod ramme for låtene. Fans av Hendrix vil klype seg i armen og spørre om det virkelig er sant at de får et slikt strålende album lagt i hendene så lenge etterpå. Samtidig bør albumet kunne bringe nye patrioter inn i Hendrix-klubben. For dette er sterke saker.

Det er likevel et dilemma dette med utgivelser av døde artister. På den ene siden glimrende for den hardbarka fansen som får servert tidligere ikke utgitte låter med sitt idol. Men samtidig oppstår det en usikkerhet til hva som ligger bak slike utgivelser. Hvor mye er pusset på, hvor mye er utenfor artistens opprinnelige plan? Var dette resultatet Hendrix var fornøyd med? Hvis ikke, ville han vært fornøyd med hvordan det ble?

Eksempler på album hvor plateselskap, produsenter og arvinger har latt kommersielle hensyn overgå kvalitet og artistens ettermæle, er mange. I dette tilfellet er det imidlertid bare å rope hurra, bukke, neie og takke for at Hendrix sine innspillinger, hans eminente gitarspill og vokal, er å finne i butikkhyllene på nett og på bakkeplan, og i strømmetjenester. Satan for en tøff utgivelse People, Hell & Angels er. Hendrix er igjen på topp!




Mer om Jimi her.