Og det begynner veldig bra med låta Oh, You Know Me Well, en upbeat og lystig indielåt med blåserekke og Espen Gustavsens særegne og gode vokal. Det er quirky og det er morsomt og lover så godt for resten av skiva. Den samme følelsen forsetter inn i While The Night Is Young, men halvveis ut mister låta merkverdig påtagelig intensiteten og klarer ikke helt å hente den inn igjen.
Og her begynner det største problemet ved skiva. Grand Island har alltid vært kjent, og roset, for sin lekne indie. De har testet og vridd og bøyd musikken sin til nye spennende varianter og sprang man ikke forventer på forhånd, og fått det til å høres lett og logisk ut. Men på Della Loved Steve har noe av lekenheten gått tapt og det hele føles litt tregere og litt mer satt. Noe urettmessig siden musikken fortsatt er av meget god kvalitet, men det bare føles ikke like friskt, blomstrende og unikt som man hadde håpet og ventet.
Et par hederlige unntak er At The Arcade og Goddamn, I Know, som igjen får en til å spisse ørene og følge med i spenning på hvilke krumspring bandet nå har funnet på. Førstnevnte er rett og slett en fantastisk låt, men begge får frem de gode gamle Grand Island-kriblingene man har ventet så på, og gjør det umulig å sitte stille.
Dessverre er det litt for mange låter som ikke holder det samme nivået, de sprudler ikke, og setter ikke særlig spor. De er ikke dårlige låter, for all del, men Grand Island har tidligere satt baren så høyt at de n å selv får problemer med å nå opp. Dermed blir helhetsinntrykket noe dempet, og de nevnte låtene skiller seg positivt ut, heller enn at nivået er gjevnt over strålende mens noen låter skiller seg negativt ut. Det skulle vært omvendt.
