Ekkolodd – et seksmannsorkester på det nyoppstartede plateselskapet Klangkollektivet og med base i Bergen – har med sitt debutalbum Det bruse forbi me laget et aldeles nydelig stykke musikk. Det er riktignok et stykke musikk som krever tålmodighet, for i begynnelsen er det vanskelig å få tak på storheten. Melodiene fester seg ikke helt, vokalen gjør ikke særlig inntrykk og det hele virker litt pregløst. Men det anes noe under overflaten – et komplekst lydbilde som nærmest flyter over av stemninger, atmosfære og små, lekre detaljer gjør at man får lyst til å høre mer. Og sakte men sikkert blir lytteren fanget i Ekkolodds musikalske verden: et sted man har lyst til å bli værende lenge.

De åtte låtene på Det bruse forbi me varer jevnt over i rundt fem minutter. En ikke særlig oppsiktsvekkende detalj i seg selv, men det som derimot er oppsiktsvekkende er hvor mye Ekkolodd får ut av disse fem minuttene. Ekkolodds grunnleggende musikalske oppskrift virker å være å ha delt opp låtene i to hoveddeler. Først får vokalist Kim Morgan Morken omtrent tre minutter på seg til å fortelle en eller annen historie, gjerne om angst og fremmedgjøring. Her holder resten av bandet seg i bakgrunnen, slik at Morkens fortellinger inntar hovedrollen. Mot slutten glir derimot mange av disse låtene sømløst over i det man må kunne kalle ekstremt sofistikert støy, hvor dette bandet for alvor viser hva som bor i dem hva gjelder samspill og musikalsk kompleksitet.

I tillegg til at Ekkolodd har truffet blink med et slikt låtformat, har de klart å sette sammen førti minutter med musikk som for det første er utrolig helhetlig, og som for det andre inneholder en svært sjelden egenskap: Det bruse forbi me blir bare bedre og bedre etter hvert som den skrider fremover. De første fire låtene holder et jevnt over høyt nivå, men det er først derfra og ut det for alvor begynner å slå gnister av musikken. Den første halvdelen av Det bruse forbi me har fanget deg i Ekkolodds musikalske univers, pakket deg inn i en deilig musikalsk rus, men akkurat i det faren for at det skal begynne å bli litt ensformig og lite engasjerende melder seg, kommer de to låtene som utgjør et slags klimaks på plata, og som tar den til et nytt nivå: Dykkerklokke og Hedvig. I Dykkerklokke synger vokalist Kim Morgan Morken ut ifra nettopp en dykkerklokkes synsvinkel, han svever rundt under vann og observerer fisker som har lyst til å fange ham, før alt til slutt blir lydløst og mørket senker seg over det hele. Morken er kanskje ikke en spesielt unik vokalist i utgangspunktet, men gudbrandsdalsdialekten hans, tekstene og de musikalske detaljene som krydrer lydbildet rundt vokalen og skaper så flotte stemninger, er ganske unik. På Dykkerklokke maler han frem dette fengslende og vakre undervannsscenariet, før musikken etter hvert glir over i et aldeles nydelig stykke støyrock. Hedvig bygger seg på samme måte opp mot et progrockriff som rett og slett er himmelsk bra.

Men når du har lyst til å spille disse to låtene på nytt, umiddelbart, igjen og igjen og igjen, så skjønner du at dette ikke vil kunne gi den samme effekten, nettopp fordi det er helheten i plata som har bygget opp den stemningen som får sin forløselse i disse to sporene. Lik en film eller et skuespill som sakte strammer grepene mot det endelige klimakset i sluttscenen, har Ekkolodd bygget opp et ekstremt helhetlig stykke musikk som her får sitt absolutte høydepunkt. Du forstår at du må sette plata på fra starten av, og Ekkolodd har altså fanget deg i sitt musikalske univers: et sted du har lyst til å bli værende veldig lenge.