Ghost har et heftig satanisk image, men er ikke noe tradisjonelt metalband. De er faktisk ikke noe metalband i det hele tatt. De er et rockeband. Et rockeband med heftig satanisk image. Som et slags ultraondt Blue Cheer. Og det er fett nok det. Vokalist Papa Emeritus (II) ser ut som paven fra helvete og resten av bandet kan kun sees i lange munkekapper med hetta på. Identiteten til samtlige i bandet er hemmelig, noe som sikkert er rimelig stress når man er på turnè. Uansett har Ghost fiksa dette lett til nå.
”Infestissumam” holder seg i samme område som debuten, men de toner det ned noen hakk. Det låter roligere. Synthen har fått større plass, trolig ment som en stemningsskaper, uten at det fungerer spesielt godt. En del av mystikken faller rett og slett over i cheesyland. Synd, men sant. Ghost har bevist at de mestrer denne mystiske stemningen kombinert med tilgjengelig rock tidligere, men denne gangen blir det dessverre for mye av det gode. Det holder ikke å kunne hundrevis av synonymer for satan når det musikalske refererer mer til klissete 80-talls ballader.
Puh! Med det ute av kroppen må jeg si at ALT selvfølgelig ikke er så ille. Ghost er jo tross alt suverent flinke folk, så noe fett er det selvsagt her. Selv om skuffelsen sitter hardt i må jo både singelen ”Secular Haze” og låta ”Idolatrine”, (selv om sistnevnte også på et visst tidspunkt tipper faretruende langt over) nevnes som gode låter. Og det er flere partier her og der som vekker minnene fra ”storhetstiden”, men det er like mange som river dem ned. Mulig plata egentlig er helt topp, og det bare er jeg som ikke har skjønt det. Men jeg tviler.
