Et par år senere, etter at situasjonen i Niger var mer stabil, vendte Bombino og familien hjem igjen. En gitar i gave fra en onkel videreutviklet interessen og ferdighetene. Han ble med i band, fikk kallenavnet Bombino (minstegutt) og ble politisk aktiv. I en alder av 33 år har han etablert seg i toppsjiktet innen kategorien ørkenblues sammen med sine mer rutinerte Tuareg-feller i Tinariwen.
Agadez ble utgitt på den globale labelen Cumbancha, som også hadde planer om å utgi oppfølgeren. Betingelsene ble derimot endret da Dan Auerbach (The Black Keys) inviterte Bombino og hans band til sitt studio i Nashville for å spille inn albumet. Auerbach, som selv har produsert Nomad, ville gi det ut på sitt selskap, Nonesuch. Litt fornærmet ble selvsagt folka på Cumbancha, men de forstod samtidig at dette var et viktig skritt for Bombino. Godt tenkt, for med Nomad tar Tuareg-gitaristen nye steg mot en større internasjonal anerkjennelse.
Nomad er en solid utgivelse og Auerbach setter selvsagt sitt preg på lydbildet. Det høres allerede i åpningen, Amidinine, med det suggerende riffet og drivet, ikke så ulikt hva Auerbach selv kunne levert i The Black Keys. Det er likevel Bombino med sin særegne måte å spille gitar og synge på, hans egenskaper som låtskriver, som preger Nomad. Sammen med sine musikere leverer han den ene strålende låta etter den andre med luftige gitarriff, lekre partier og vakre kombinasjoer, og med melodiøs vokal og lekne rytmer. Språklige barrierer gjør Bombinos tekstunivers omtrent umulig å fordype seg i, men dersom man legger artistens biografi til grunn for innholdet, så skjønner man at lyrikken i hvert fall ikke er uten politisk brodd. Som lytter er det likevel lett å la seg rive med av Bombinos sanger.
Ingen låter på albumet er direkte svake, men flere skiller seg ut som usedvanlig sterke. Åpningen står igjen som en av albumets beste, men også i låter som Azamane Tiliade, Imuhar, Adinat, Her Tenere og avrundingen Tamiditine viser Bombino klasse.
Det var via den offisielle miksen til fjorårets Austin Psych Fest av Al Lover at Bombino først dukket opp i min bevissthet. Hans karismatiske gitarspill og vokal, med paralleller til Tinariwen, vekket interessen. Forrige utgivelse falt i smak, men med Nomad har begeistringen hevet seg flere hakk og parkert Tinariwen i baksetet.
Auerbach skal ha sin del av æren for den gode produksjonen, men at Bombino nå erobrer verden skyldes først og fremst hans unike talent som musiker. Har du muligheten, bør du benytte sjansen til å se ham fra scenen på Cosmopolite i Oslo fredag 26. april. Kjøp og digg Nomad i mellomtiden.
Følg Bombino på Facebook.
