Delta Machine er på mange måter et album for fansen. Depeche Mode har ikke forandret seg nevnverdig siden 80-tallet. Synthen er fortsatt ryggraden, og låtmateriale er fortsatt like dramatisk og dystert som før. David Gahans imponerende vokal holder koken ennå, og lite tyder på at den har blitt svakere. Med tanke på hvor lite av stilen til Depeche Mode har forandret seg gjennom årene, lykkes de med å utgi et moderne lydbilde med Delta Machine
De fleste låtene glir inn i en ramme som er veldig typisk for Depeche Mode uten at de virker kjedelige, men kanskje lite spennende og kreativt ettersom låtmateriale er ganske gjenkjennelige fra tidligere utgivelser. Albumetets singel Heaven en melodramatisk låt hvor Depeche Mode viser hvorfor de er størst innen stadionsynth. Slow er en saktegående låt med blueselementer som overrasker positivt, mens Secret To The End er bandet i Violatormodus.
Albumet bidrar med mye positivt, til tross for at man har hørt mye av det samme tidligere, og til dels bedre. Men det er heller ingen grunn for at Depeche Mode skal endre på oppskriften. Hvorfor skulle de endre stil i en sjanger som de selv er pionerer i, og som ingen andre band eller artister behersker så bra som de gjør? Delta Machine er et bevis på at Depeche Mode-universet lever i beste velgående.
