Denne gangen finner vi bandet mer drømmende en noen gang før, ikledd et mer elektronisk lydbilde og det hele er blitt så episk som de kan få det. Helt fra åpningsporet 46 Satires er det åpenbart at The Besnard Lakes sikter høyt, så spørsmålet blir hvor de lander. Vel, de når ikke månen, men det er pokker meg så nærme til tider; blinkskuddene på denne platen er nemlig veldig fine og utgjør bandets fineste øyeblikk til nå. Bomskuddene trekker derimot ned, og når de varer i seks minutter er det klart at det blir kjedsommelig til tider.
Men la oss ta det gode først; allerede nevnte 46 Satires åpner rolig med sin synth-intro og bygger seg gradvis og nydelig opp rundt vokalist Olga Goreas sin hviskende stemme. Etter 2 ½ minutt tas det helt ned før låten eksploderer et lite minutt senere i en fantastisk herlig gitarsolo. På dette tidspunktet holder det hele på å bli for svulstig, men låten bæres faktisk helt i mål rundt syv-minutters merket. Imponerende start! Et annet høydepunkt finner vi i People of the Sticks med sitt fengende riff som en rød tråd gjennom låten, og et meget flott refreng som setter seg. På Colour Yr Lights In er det den mannlige vokalisten Jace Lasek som har stafettpinnen og bytter mellom falsett og dypere stemme på det som kanskje er den mest storslåtte på platen. Igjen, det funker! The Specter høres ut som Neil Young tok over låtskrivingen en stund.
Når det er sagt er det noen av de andre låtene som drives av gårde uten å komme fram noe sted. Både And her Eyes Were Painted Gold og At Midnight er slike, hvor spesielt førstnevnte funker mest som en fem-minutters omvei mellom to av platens høydepunkter. Med tre slike låter blant åtte spor blir det selvsagt ingen toppkarakter. Likevel anbefaler jeg sterkt å sjekke ut de beste låtene her, for det er flere skjulte skatter å hente. Med høydepunktene fra Until in Excess... og heltheten til deres andreplate ...are the Dark Horse har jeg håp for The Besnard Lakes videre også!
