Men det er vel nettopp det som kjennetegner den aller beste musikken – den virker nettopp uanstrengt og enkel. Og selv om det for Kurt Vile nok er enklere å lage musikk enn det er for mange andre, er det utvilsomt mye jobbing som ligger bak.
Wakin On A Pretty Daze åpner, som det slutter, med en nesten ti minutter lang låt som bekrefter påstanden ovenfor. Åpningssporet som tross sin lengde er helt uten dødpunkter, fremstår enkel i sin kompleksitet. Albumet følger ellers opp forgjengeren Smoke Ring For My Halo fra 2011 med mer fokuserte og ambisiøse låter. Lofi-psykedeliaen som preget de første utgivelsene er erstattet med sterkere melodier og et større folk-rock-preg, samtidig som idiosynkrasien hans er beholdt. Låtene har mer tradisjonelle rammer, men med en innpakning bestående av variert instrumentering, mye klang, rare synthlyder og finurlig produksjon.
Albumet innehar dessuten en fin balanse mellom det tematiske og soniske. Tekstene er i større grad definert ved en klarhet og intimitet enn tidligere, og Vile dveler blant annet ved det å være far, om hvordan det å være musiker kommer i konflikt med å være en ansvarsfull familiemann og om det ensomme livet på veien som gjør at han må ofre andre ting. Spesielt på låtene Pure Pain og Too Hard tematiserer han dette, til vakre og veldig passende arrangementer, og medgir på sistnevnte låt at ”I’m just human after all”.
Det er en nonchalant, jamme-aktig natur i musikken hans som får komplekse og intrikate arrangementer til å høres enkle og ukompliserte ut. Låtene innehar i tillegg en dybde og substans som ikke bare gjør at Wakin On A Pretty Daze er hans mest ambisiøse album til dags dato, men også beviser at han er en av nåtidens aller beste låtskrivere.
Hør åpningssporet Wakin On A Pretty Day her:
Never Run Away:
