Den mørke sounden, de eksplosive gitarene og den forholdsvis seige beaten treffer - også tydeligvis et stadig bredere publikum. Uttrykket og stilen opprettholdes på bandets fjerde studioalbum, Indigo Meadow, utgitt på Blue Horizon Records. Det er fortsatt passe dystert instrumentalt og tekstmessig. Gitarspillet går fra melodiøst til mer støyete og grumsete, fra lite til mye fuss. Snerten i vokalen er der fremdeles med sin The Doors-aktige vri og de kontante refrengene. De dybe bassgangene, smått desperate trommene og snedige tangentene fyller utmerket ut lydbildet.
Det er en viss fare for at sjangeren The Black Angels tilhører kan bli litt ensforming, men bandet er flinke til å variere oppbygging og gjennomføring av låtene. Tøffe kombinasjoner, spennende partier og snodige detaljer holder lytterens oppmerksomhet oppe. Tittelkuttet er en glimrende åpning som umiddelbart griper lytteren og antyder at dette kan bli en interessant lytteropplevelse. The Black Angels skuffer heller ikke. Tvert i mot imponerer de jo mer det lyttes til albumet.
For resten av Indigo Meadow er vanvittig bra utført. Den gode åpningen følges helhjertet opp med en rekke usedvanlig sterke spor, som for eksempel Evil Things, Don't Play with Guns, Holland og Love Me Forever. Her er det trøkk og finesser som passer godt inn i The Black Angels musikalske univers.
Første halvdel pekte seg lenge ut som betraktelig mye bedre enn resten av albumet. Men selv om siste halvdel ikke er like forrykende, vokser den etter flere gjennomlyttinger, da i særdeleshet gjennom låter som Always Maybe, Broken Soldier og You´re Mine.
Med Indigo Meadow viser The Black Angels hvorfor de regnes som en av de fremste representantene for psykedelisk rock inspirert av storheter som 13th Floor Elevators, The Doors og The Velvet Underground. Bandets nyeste studioutgivelse er et album som garantert vil føre bandet lenger unna undergrunnen. La oss bare håpe de ikke mister spisskompetansen på veien.
Bandets hjemmeside her.
