På Ghost on Ghost fortsetter han utviklingen mot mer pop og mindre skrangling, men dessverre kler han ikke dette skiftet like godt som han tidligere har gjort. Bare glimtvis er det som det skal være, som låta Winter Prayers – en typisk Sam Beam-låt slik de var i starten, hvor det stort sett bare er stemmen hans og akustisk gitar som driver låta, og en inderlighet som får en til å glemme det meste annet.
Bortsett fra denne låta er riktig nok det meste på dette albumet noe helt annet enn musikken hans var for et drøyt tiår siden. Det er for det første ikke bare Sam Beam, men et band, som spiller, og vi blir servert glad pop og ikke melankolske og triste viser. På de to foregående albumene fungerte det med større arrangementer og flere lag, men her blir det dessverre litt for platt og uten den egenarten han er kjent for. Lydbildet er ”voksnere”, men peker ellers i flere retninger og gir blant annet Steely Dan-vibber, hint mot vestkysten og har elementer av jazz, soul og funk. Det er pent produsert og tidvis ”feelgood” og fengende, men det er stort sett ikke noe mer enn småkoselig.
Det begynner å bli en stund siden Iron & Wine debuterte på Sub Pop og gjorde opptak ute i skogen, lagde cover til The Postal Service-låta Such Great Heights og bare var en mann med skjegg og gitar. Det er ikke å komme bort fra at det er litt trist at det ikke er sånn lenger, men da kan man trøste seg med at The Shepherd’s Dog, hans kanskje aller beste album, heller ikke er akkurat sånn.
Det er noen vakre passasjer her, og det er noen enkeltlåter som skiller seg ut positivt. Likevel er dette jevnt over Sam Beams hittil svakeste album, og den skuffer nok derfor mer enn den gleder.
