Det er aldri lett å følge opp en så stor suksess da både fans og kritikere ofte vil forvente mer av det samme, men i ny drakt – fornying, uten å skremme noen bort. Sånn sett skulle Phoenix ha hatt en grei jobb, for er det noe bandet har gjort på hver plate, så er det å utforske nye sider av seg uten å miste sitt eget sound. Likevel er skrittene de har tatt på Bankrupt! veldig små, og både stil og oppsett er veldig likt som ved forrige møte. Er det nødvendigvis noe galt i det? Nei, for sjeldent har ''never change a winning team'' vært mer beskrivende enn her.
Ballet starter med Entertainment, en låt som er laget for å åpne konserter med et brak og som gjør en like god jobb på plate! Faktisk utgjør de fire første sporene på platen en rekke med fengende, glade låter som spiller opp til fest. Trying To Be Cool er en personlig favoritt, nettopp på grunn av ''kulheten'' låten utstråler – solbriller og cabriolet anyone? Men så, i likhet med Wolfgang Amadeus.., følges de første kjappe poplåtene opp med en seig låt halveis i platen. Tittelsporet er nemlig et syv minutter langt spor med tre deler, hvor det tar fire og et halvt minutt før låten egentlig kommer igang. Når den først kommer dit, høres det ut som landsmennene i Air fra 10000 Hz Legend-perioden. Det siste er det ikke noe galt i, og på en plate som består av mye rask og fengende pop ser jeg absolutt behovet for et avbrekk, men akkurat denne låten blir noe malplassert i denne sammenhengen. Denne gjorde de bedre forrige gang!
På siste halvdel av platen fortsetter Phoenix med det de kan best. På Drakkar Noir synger Thomas Mars en av sine vanlige, halv-menigsløse tekster (Jangle jungle, Jingle jump before you stumble) i noe som vil bli en live-favoritt, før den glir rett inn i den roligere og gode Chloroform. Mot slutten får vi også det som er platens beste spor, og det jeg håper er en retning Phoenix kommer til å følge i framtiden: Bourgeois er nydelig og melodiøs, men også en ganske kompleks låt, som bygger seg perfekt opp mot høydepunktet i refrenget. Her har vi et eksempel på hvordan bandet kan skape variasjon på plate uten å ty til midler som på tittelsporet.
Alt i alt har det blitt en særdeles hyggelig og god plate fra Phoenix. De finner ikke opp kruttet, noe jeg tror vi skal være glad for – det er ingenting galt med perfeksjonert pop, som vi finner flere eksempler av på Bankrupt!. Her er det nok bra til at folk vil finne sine egne favorittlåter på platen, og alle som har hatt sansen for Phoenix tidligere burde komme tilbake igjen nå. Det er vår, det er varmt og Bankrupt! burde være på øretelefonene dine!
