I statskanalens anmeldelse av denne platen blir Yeah Yeah Yeahs avspist med å være på lista over ''helt greie band'' fra 2000-tallet. Man kan si mye om bandets karriere og musikk, men jeg vil ta sterk avstand fra det utsagnet. Yeah Yeah Yeahs har tross alt vært et av de kulere bandene å følge med det siste tiåret, da de har gjenoppfunnet seg selv flere ganger, laget tre gode skiver og sluppet tre av 2000-tallets aller sterkeste singler på veien; hjerteskjærende Maps, fengende Gold Lion og ikke minst dansegulvets egne Heads Will Roll. Sånn sett virket det veldig lovende da Sacrilege kom tidligere i vår – den var kanskje ikke helt der oppe med de nevnte låtene, men funket som en rå og brunstig introduksjon til Mosquito. I det den bryter ut i full gospelsang før den stopper brått, blir vi sittende igjen og lurer på hvilken måte bandet har fornyet seg denne gangen. Dessverre er svaret: med å bli en svak versjon av sitt tidligere selv.

Allerede på andre sporet får vi det som er gjennomgående for altfor store deler av platen: Subway er en sval, men kjip og uinspirert sang som drar seg ut over fem minutter, uten at jeg kan se at noen vil la seg forføre av den. Godt over halvparten av Mosquito er i samme stilen og platen krever tidvis store mengder konsentrasjon for at man ikke skal glemme at man faktisk lytter til musikk. Til tross for innsatsen er det veldig få av disse rolige låtene som vil gi deg noe tilbake. Et par seige og kjedelige låter kunne alltids vært tilgitt om bare bandet fremdeles evnet å lage god rock. Istedet ender forsøkene på å sprite opp tilværelsen som kleine forsøk på gamle kunster. Area 52 er en masete og grusomt irriterende sak, og det er ikke mindre pinlig når Karen O skriker ut I'll suck you blood, I'll suck you blood – bzzzzz på tittelsporet. Buried Alive har i det minste et riff som huskes, og med et overraskende passende gjestevers fra Dr. Octagon(!) blir det stående som en av de mer vellykkede låtene. Det sier likevel sitt, den holder et svært middels nivå.

Med unntak av åpningssporet, er det svært lite her som er verdt å ta med seg videre. Det er ikke sånn at alt er håpløst, for all del. Låter som Slave og These Paths er helt fine albumspor som kunne glidd inn på tidligere plater. Men når langt flere spor er like tydelige og skjemmende som oljeflekker på en hvit skjorte, er det ikke mye hente denne gangen. Da Yeah Yeah Yeahs slo gjennom i 2003, var det delte meninger om frontkvinne Karen Os oppførsel på scenen: der de fleste så den fødte entertainer, så andre enn kunstig og tilgjort dame som prøvde for hardt på å være noen. De siste har tatt kraftig feil, helt til nå; for første gang føles det som Yeah Yeah Yeahs prøver å være noen de ikke er!