To år etter bandets forrige fullengder, Last Night On Earth er de nå klare med et nytt album, kalt Heart Of Nowhere. Med et stort internasjonalt gjennombrudd som følge av forrige album, og opptil fler låter på hitlister verden over, er det nå store forventninger knyttet til den nye skiva. Og bandet følger i stor grad oppskriften fra de foregående albumene. Her er det lettfattelige melodier, sympatisk stemning i musikken, og samme oppbygning i arrangementene som før. Etter en nydelig og klassiskinspirert intro er tittellåta Heart Of Nowhere første ordentlige låt ut; en klassisk Noah and The Whale-låt med lekende fioliner, fin melodi og den britiske artisten Anna Calvi som gjestevokalist, hvilket kler låta godt. Den har et sterkere 70- og 80-talls retro-preg enn før; her er det mindre visesang og folk-følelse enn på tidligere utgivelser, noe bandet taper litt på selv om det hele er godt gjennomført og produsert.
Tekstene er heller ikke mye forandret, det handler om nostalgi (muligens en forklaring på hvorfor det er hele tre låt-titler med ordet “time” i tittelen), gutter som blir menn, og kjærlighet på godt og vondt. Det hele er spilt inn live, og gir et helt annet lydlandskap enn bandets tidligere utgivelser. Det føles mindre sterilt og mindre planlagt.
En av skivas fineste låter er Lifetime. Med en nesten Karpe Diem-aktig fiolin-intro, vokalist Charlie Finks særegne og smårustne vokal og et nesten i overkant enkelt komp, er den akkurat så skranglete som man forventer. Og skranglete er et ord som er ganske beskrivende på hele skiva, på både godt og vondt. På sitt beste er Noah and The Whale ytterst sjarmerende, jordnære og nedstrippede i forhold til sine samtidige, som på All Through The Night. Av og til kan det likevel bli for enkelt, for karakterløst og for intetsigende. I slike øyeblikk kan det som aller oftest er sjarmerende skranglete, bli irriterende isteden. Som på Still After All These Years, som nesten høres mer ut som en familieserie-jingle fra 80-tallets TV. Retro, ja, men ikke helt på den måten man skulle ønske. Heldigvis er disse øyeblikkene i mindretall, selv om de åpenbare hitene er vanskeligere å finne på dette albumet enn på de forrige; albumets hittil eneste singel - There Will Come A Time, er foreksempel en behagelig poplåt som sitter godt i øret, men det åpenbare hook-et fra tidligere singler er fraværende.
Skiva avsluttes med den nydelige balladen Not Too Late, en vakker låt hvor alt klaffer, men som likevel er en liten nedtur etter skivas absolutte høydepunkt, Now Is Exactly The Time. Hvorfor dette ikke er skivas siste låt er en liten gåte, men den bidrar til at Not Too Late føles som et bonusspor heller enn som en del av skiva. Now Is Exactly The Time er en låt som omfavner alt Noah and The Whale er, og alltid har vært, samtidig som den er et skritt videre mot fremtiden. Den har akkurat det resten av skiva så sårt mangler, og dermed blir det akkurat litt for lite, litt for sent.
Noah and the Whale spiller på Norwegian Wood og Bergensfest i juni.
