Savages - Silence Yourself
Rockens urkraft i det tjueførste århundre
Det britiske rockebandet Savages har vært en hype en god stund nå, og den allerede utgitte singelen Husbands bør gir en klar indikasjon på hva det handler om også her på albumdebuten. Vi snakker sint, energisk og fengende rock, med assosiasjoner til mange av de helt store band og artister i rockehistorien. Savages virker å inneha noe av den samme fandenivoldske råskapen som for eksempel Iggy and the Stooges eller MC5. Den ofte svært så mørke stemningen og de mange drivende bassgangene minner om Joy Division, mens Jehnny Beths vokal lar tankene vandre til Patti Smith på sitt mest rocka og kompromissløsheten i stemmen til PJ Harvey.
Et sentralt spørsmål blir naturligvis om Savages klarer å gjøre alt dette til noe nytt, til noe eget. I England virker synet på dette å være blandet, og mens albumet har mottatt mange svært positive anmeldelser, kan man også lese på diverse diskusjonsforum at ikke alle er like imponerte. En kommentar på en engelsk musikknettside sa noe sånt som at «Savages er et bra coverband, men jeg lurer på om de også har tenkt til å lage egne sanger» – en satirisk kommentar rettet mot bandets kanskje litt vel åpenbare rockehistoriske inspirasjonskilder. I undertegnedes ører er det likevel ingen større grunn til å kritisere Savages for dette enn hva gjelder mange andre band. Savages klarer langt på vei å lage noe eget, og den sammensetningen av inspirasjonskilder de her snekrer sammen har i stor grad blitt til deres eget musikalske uttrykk. Ikke minst har vokalist Jehnny Beth (som er fransk og egentlig heter Camille Berthomier) en sterk stemmeprakt som gir bandet en klar og tydelig identitet.
To ganger flytter Savages seg et godt stykke vekk fra punkinspirasjonen og lager helt atypiske låter. Disse låtene – Waiting for a Sign og Marshal Dear – er også to av albumets mest spennende. Spesielt førstnevnte er en virkelig glimrende låt. Man kan bli litt sliten av Beths hang til å gjenta enkelte ord eller tekstlinjer i det tilsynelatende uendelige (bare hør på I Am Here, She Will eller Husbands), men her fungerer det utrolig bra når hun synger tekstlinja «I'm waiting for a sign» fem ganger i løpet av refrenget, og med en stadig økende intensitet og desperasjon i stemmen. Waiting for a Sign danner sammen med det påfølgende instrumentalsporet Dead Nature et midtparti på albumet som er en flott kontrast til de mer aggressive og raske låtene før og etter.
Det er ikke alt som fungerer like optimalt på Silence Yourself, og tidvis balanserer bandet på en tynn line mellom å lage tøff musikk og å mest bare være slitsomme. To minutter lange Hit Me er for eksempel ikke en særlig spennende låt, ut over det at det er en imponerende oppvisning i aggressjon og intensitet. Likevel klarer bandet stort sett å holde seg på den riktige siden av denne grensen, og de allerede nevnte låtene Waiting for a Sign og Marshal Dear redder albumet inn når det er i ferd med å bli litt for endimensjonalt. Ikke minst skaper disse to låtene spenning og uforutsigbarhet knyttet til nøyaktig hva vi kan forvente fra dette unge bandet i fremtiden. Silence Yourself er et stykke unna å være det rockemesterverket mange kanskje hadde håpet på, men det slår knockout på mye annet innen dagens rockeverden, og fremstår som et deilig musikkhistorisk vindpust inn i det tjueførste århundre.
Et sentralt spørsmål blir naturligvis om Savages klarer å gjøre alt dette til noe nytt, til noe eget. I England virker synet på dette å være blandet, og mens albumet har mottatt mange svært positive anmeldelser, kan man også lese på diverse diskusjonsforum at ikke alle er like imponerte. En kommentar på en engelsk musikknettside sa noe sånt som at «Savages er et bra coverband, men jeg lurer på om de også har tenkt til å lage egne sanger» – en satirisk kommentar rettet mot bandets kanskje litt vel åpenbare rockehistoriske inspirasjonskilder. I undertegnedes ører er det likevel ingen større grunn til å kritisere Savages for dette enn hva gjelder mange andre band. Savages klarer langt på vei å lage noe eget, og den sammensetningen av inspirasjonskilder de her snekrer sammen har i stor grad blitt til deres eget musikalske uttrykk. Ikke minst har vokalist Jehnny Beth (som er fransk og egentlig heter Camille Berthomier) en sterk stemmeprakt som gir bandet en klar og tydelig identitet.
To ganger flytter Savages seg et godt stykke vekk fra punkinspirasjonen og lager helt atypiske låter. Disse låtene – Waiting for a Sign og Marshal Dear – er også to av albumets mest spennende. Spesielt førstnevnte er en virkelig glimrende låt. Man kan bli litt sliten av Beths hang til å gjenta enkelte ord eller tekstlinjer i det tilsynelatende uendelige (bare hør på I Am Here, She Will eller Husbands), men her fungerer det utrolig bra når hun synger tekstlinja «I'm waiting for a sign» fem ganger i løpet av refrenget, og med en stadig økende intensitet og desperasjon i stemmen. Waiting for a Sign danner sammen med det påfølgende instrumentalsporet Dead Nature et midtparti på albumet som er en flott kontrast til de mer aggressive og raske låtene før og etter.
Det er ikke alt som fungerer like optimalt på Silence Yourself, og tidvis balanserer bandet på en tynn line mellom å lage tøff musikk og å mest bare være slitsomme. To minutter lange Hit Me er for eksempel ikke en særlig spennende låt, ut over det at det er en imponerende oppvisning i aggressjon og intensitet. Likevel klarer bandet stort sett å holde seg på den riktige siden av denne grensen, og de allerede nevnte låtene Waiting for a Sign og Marshal Dear redder albumet inn når det er i ferd med å bli litt for endimensjonalt. Ikke minst skaper disse to låtene spenning og uforutsigbarhet knyttet til nøyaktig hva vi kan forvente fra dette unge bandet i fremtiden. Silence Yourself er et stykke unna å være det rockemesterverket mange kanskje hadde håpet på, men det slår knockout på mye annet innen dagens rockeverden, og fremstår som et deilig musikkhistorisk vindpust inn i det tjueførste århundre.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>