Den eksentriske frontmannen Bradford Cox er vidt kjent for å gjøre hva faen han vil, og har eksperimentert opp og ned med Deerhunter og soloprosjektet sitt, Atlas Sound. Det som begynte som et kaotisk noise-band, slapp i 2010 sitt femte album og vakte stor oppsikt blant anmeldere. Halcyon Digest stod for kanskje et av årets beste indialbum, og er kanskje et av mine absolutt yndlingsalbum. Fra det lave, til høye serveres det melodiske mesterverk med ekstreme stream-of-consciousness tekstlinjer gjennom Cox’s gjennomfiltrerte vokal. Bradford Cox har opparbeidet seg en slags kultstatus, og den uforutsigbare frontmannen er kjent for å levere meget spesielle opptredener, hvor han en gang, etter en full gjests spøkefulle ønske; skal ha spilt en en times coverversjon av The Knacks My Sharona. Hipsterne vet med andre ord ikke hvor de skal gjøre av seg hver gang Bradford Cox slipper materiale.

I første omgang virker det som om de tar en skranglete retur til sine røtter. Neon Junkyard starter noisy. Vokalen er passert gjennom enda et filter, og det er en slags tidlig-rock’n’roll preg over lydbildet. Bråket tar derimot en ny dimensjon på Leather Jacket II, som bokstavelig talt bare er støy. Derimot virker dette høyst bevisst når vi på oppfølgeren returnerer til den behagelige melodiske gitarlinja som preger Halcyon Digest. The Missing klarer derimot ikke å fange magien fra perlene på Halcyon Digest som Desire Lines og Revival perfeksjonerte. Dream Captain, og særlig Pensacola, fører en skikkelig hoftvrikkende 60-tallsstil og vekker den ellers apatiske vokalen til Cox. Pensacolas skittne og rustne gitar passer utmerket til vokalen til Cox.

Blue Agent ligner mer på The Missing, med mer nedtonte partier hvor Cox’s tekstunivers får utfolde seg. Det er en konstant outsider å-være-annerledes-følelse som er på dagsorden; “and I was queer / And I was only of age one year”. T.H.M ’s “ever since I was born / I have felt so forlorn”. Cox ironiserer til og med over sin egen følelse i tilværelsen med “All the people that were just like me, yeah ”.

Det er en tydelig polarisering mellom låtene på Monomania. Fra det støyfulle, til det roligere og melodiske som er lettere å ta tak i. Men det er en slags underlig estetikk i støyet som varierer i forskjellig grad. Særlig Pensacola, som er den av de mer støyende låtene som fungerer best. Høydepunktet kommer derimot på T.H.M med en altfor snill og melodisk gitar som ligger i forgrunnen, en jazzinspirert tromming og en forrykkende avslutning med en manisk “gispende” lydeffekt som låter overraskende kult. Nitebike opptrer som en gjenspeiling av Halcyon Digests Basement Scene hvor det er kun Bradford Cox og én akkustisk gitar som briljererer. Back to the Middle’s The Doors inspirerte pianoparti fullbyrder den bakoverskuende atmosfæren på albumet, som er tydelig inspirert av svingende 50-60tallsrock. Hvor noen av låtene feiler litt i å drukne seg i skrangleheten og garasjesounden, blir den ofte reddet av av Cox’ evne til å vrenge vokalen sin melodisk til låtene. Kanskje mest utpreget på Pensacola.

Monomania er mer kaotisk, mer punk, mer vitalt. Det svevende og drømmeaktige Halcyon Digest er omtrent forlatt. Derimot blir det til tider slitsomt, da ikke alle låtene lander like bra. Det er et slags flamboyant og over-the-top forhold til støyet, hvor det til tider bare er støy for å lage støy. Men det er fortsatt altfor masse geniale up-tempo partier som sikrer at dette er nok en solid utgivelse fra Deerhunter.