Åpningen på plata kommer med et smell. I Wanna Be Forgotten er en passende åpningslåt, den forbereder lytteren på hva man har i vente; litt over en halvtime med usminka og fengende garasjerock med en gudommelig slagkraft. Det første som legges merke til er at andreplata har fått et nytt instrument. Bassgitaren har fått plass på Barretts nye plate, og det settes stor pris på. Bassen hjelper til med å gi enda mer tyngde i et allerede blytungt lydbilde. Vokalen har en gromsete, nærmest tåkete forvrengning, noe som fremhever instrumentene og gjør at vokalen i større grad kommer i annen rekke. Bare ta låten Bad Reputation for eksempel; vokalen er så uklar at refrenget nesten er det eneste man klarer å tyde. I mange tilfeller ville dette vært negativt, men dette er ikke et band som har sin verdi i god lyrikk, men som ved hjelp av høyt tempo og velkomponerte riff driver lytteren inn i en tankefri euforisk transe. De roligere sangene fungerer som små avbrekk fra et ellers ustanselig maskineri, og løfter de mest energiske låtene opp ved å stå i en så stor kontrast til dem. Ulempen er bare det at et par av de roligste sangene blir så sjarmløse og kjedelige til tider at lytteren tar seg selv i å ønske å hoppe til neste spor (i håp om at adrenalin-nivået igjen skal skyte til værs). Når det er sagt så skal det sies at de dempa låtene på dette albumet jevnt over er bedre enn de var på debutskiva.
White Fright, I Wanna Be Forgotten og singelen Shattered Me som står igjen som albumets høydepunkter. De er på mange måter essensen av bandet; korte og hardtslående sanger med nynne-partier og riff som får deg til å glemme tid og sted. Avslutningen på den siste låta er så repetitiv og langtekkelig at det blir smått irriterende, men den irritasjonen går raskt over i glede; en glede over at det fortsatt finnes musikere som nekter å ta hensyn til musikalske konvensjoner og heller gjør akkurat som de vil. Det er ingen store overraskelser på denne plata og det gjør ingenting. Bass Drum Of Death lager kompromissløs og fengende støymusikk som skal nytes på fullt volum. Så enkelt som det.
I en tid hvor musikkverdenen i stor grad er preget av overprodusert og finpussa musikk, er det godt å ha band som dette. Band som står som en motvekt til det hele og forer oss med hensynsløs og primitiv rock. Dette er musikkens svar på å “snakke rett fra levra”. Til tross for at Barrett har hentet inn ekstra mannskap til å bistå han på konserter, er Bass Drum Of Death (i likhet med debutplata), ene og alene hans verk. Albumet har en varighet på 34 minutter og 45 sekunder, noe som må sies å være en perfekt lengde på en så intensiv og energirik plate.
Bass Drum Of Death er i aller høyeste grad en “One Trick Pony”, men det gjør ingenting, for det er et jævlig bra triks.
