Nå er Kane tilbake med et splitter nytt album, titulert Don't Forget Who You Are. Her følges samme suksessformel som på førstealbumet, retroinspirert indierock, med sterke røtter tilbake tilbake til 50- og 60-tallet, og band som Beatles og Stones. Akkurat denne setningen vil nok virke som et rødt flagg på mange, og en sjanger som ofte blir sett på som både stappfull og oppbrukt, men Kane klarer å modernisere musikken og gjøre den både tidløs, spennende og aktuell. Første låt ut, Taking Over, er en groovy låt som er gjenkjennelig på grensen til å høres ut som en cover – bortsett fra at den er splitter ny og en original. Godt gjort! Som Kane selv sier i teksten: "Surprisingly contagious"! Singelen - og tittellåta - Don't Forget Who You Are og den påfølgende Better Than That er rene eksplosjoner i energi, klappe- og allsang-vennlig rock, farlig fengende og radiovennlige som få, uten at det på noe tidspunkt blir billig eller overkommersielt. Noen tidløse rock'n roll- klisjéer inneholder teksten til sistnevnte; "L-O-V-E, I'm talking 'bout love", men humoristiske stikk som: "maybe it's the time or place, or maybe it's your stupid face" balanserer det hele.
Produksjonen er mye renere enn på det forrige albumet, alt unødvendig stæsj er kuttet vekk og man sitter igjen med en sound mer basic og troverdig enn før. Kane føles mer selvsikker - han trenger ikke lenger å bevise seg selv og sitt talent, men kan isteden kose seg med musikken og la den tale for seg selv. Det som finnes av ekstraelementer, som harmoniske backingvocals og rytmeklapping gjennom store deler av skiva, er mer stemningsskapende enn påtrengende. Dette er musikk laget for å fenge enten det er på radio, fest, eller live. Det er feel good og oppløftende, men samtidig skarpt og insisterende på å bli tatt på alvor.
What Condition Am I In er enda et trykkbølge av en låt, med en nesten agressiv tilnærming til lytteren, mer påstående enn spørrende. Men ikke alle låtene er rå energi; ballader som Fire In My Heart (med gjesteopptreden av selveste Paul Weller – som forøvrig også er med på You're Gonna Get It) og låta Out Of Control som speiler både Beatles og Oasis både komp- og stemme-messig. Sistnevnte er en nydelig sang som viser Kanes styrke også i mindre energiske omgivelser, mens Weller-låtene overraskende nok faller totalt igjennom på denne plata. De høres ikke - og føles ikke - som Miles Kane, og blir dødpunkter mellom alle godbitene dette albumet tross alt har å by på.
Det hele avsluttes med singelen Give Up og Darkness In Our Hearts, som i likhet med størstedelen av skiva er energiske og som får smilet og dansefoten tilbake på plass etter den lille pausen med ballader og dødpunkter. Sistnevnte er enda en låt som føles som om den burde ha eksistert i fler ti-år, men isteden får vi bare være storfornøyde over at den er spilt inn og eksisterer nå.
Don't Forget Who You Are er en flott plate, og et stort skritt for Miles Kane – ikke bare fremover, men også langt ut av skyggen til tidligere bandmedlemmer. Dersom Last Shadow Puppets kommer sammen om å lage ny musikk slik de har hintet til, vil de ikke lenger bestå av "Alex Turner og han andre" - Nå er Miles Kane og Alex Turner likeverdige og likestilt, og det vil dette albumet stå som et tungt og stødig bevis på.
