Nå er bandet tilbake med en splitter ny plate, med den noe kryptiske tittelen The Devil Put Dinosaurs Here. Etter noen flotte musikkvideoer til smakebitene Stone og Hollow har forventningene til den nye skiva vokst, og skepsisen som omga den forrige plata har tilsynelatende forduftet. Nå er plata her, og atter en gang leverer Seattle-bandet et bunnsolid verk, like tungt, seigt og massivt som man hadde håpet på forhånd.
Albumet, som gikk rett inn på andreplass på Billboardlista uka det ble lagt ut for salg, starter voldsomt overbevisende med singelen Hollow. Det er erketypisk Alice In Chains med de velkjente vokalintervalene og harmoniene, og den typiske tunge bassen som går likt som den rumlende gitaren. Samtidig er det lettfattelig melodi og tekst, og at den ble valgt som førstesingel fra skiva er nok ingen tilfeldighet. Tilsvarende logisk falt valget av låta Stone for andresingel, også er en av albumets første låter. Disse to er såpass sterke at den stakkars låta som faller i mellom nesten går rett i glemmeboken, men heldigvis er resten av skiva såpass bra at det ikke er over etter tredje spor - noe som lett kunne skjedd.
Tittellåta, og mastadonen, The Devil Put Dinosaurs Here er en nesten 7 minutter lang låt om religionshykleri, og med tekster som: "I am wise and you don't know / a cloud is my home / only some get in / got a 'maginary friend" og "The devil put dinosaurs here/ Jesus don't like a queer / no problem with faith, just fair" retter den en meget kritisk finger mot religioner og religiøse som hevder de forkynner kjærlighet, men hvis handlinger og regler viser det stikk motsatte. I tillegg til å ha bidratt til albumtittelen fungerer låta nesten som stammen til skiva, og er en sterk røst i et land hvor religioner tross alt styrer hverdagen til troende og ikketroende så godt som fra toppen av det politiske hierarkiet.
Albumets lengde er både en fordel og en ulempe på denne utgivelsen. Med 12 spor – de fleste på godt over 5 minutter – kan det bli noe langt, om ikke direkte langdrygt. Delt opp i mindre deler er det en en solid dose god musikk, og man hører bedre hver låts sterke kvaliteter. Hung On A Hook, Low Ceiling og nydelige Choke er låter som uansett stikker seg ut som sterke kort i en kortstokk som Alice In Chains kan være stolte av, uansett om The Devil Put Dinosaurs Here kanskje ikke når helt opp til forgjengeren Black Gives Way To Blue.
En solid, velskrevet, velspilt og velprodusert plate som nok ikke vil skuffe fansen på noen som helst måte.
