På sin tredje plate fortsetter kristiansandgruppa Tenderleaves å lage vemodig popmusikk, slik de gjorde på Tenderleaves (2010) og Follow the Trail (2012). Anført av Even Øygardens skjøre og stemningsfulle vokal har de denne gang gitt ut et album av varierende kvalitet.

Tenderleaves er på sitt beste på denne plata når de lager neddempede, melankolske låter. Metamorphosis er ett eksempel, Piss off, Frankie et annet. På Let's Try Another Way fremstår Silje Kåfjord fra Alice and the Mountains som en nær perfekt vokalmessig sparringpartner til Øygarden, i det som er platas kanskje fineste minutter. Dette er Tenderleaves' musikalske hjemmebane, og det er fint og stemningsfullt å lytte til.

Bandet er derimot på sitt verste på denne plata når de forsøker seg på mer uptempo popmusikk. Det er rett og slett fullstendig uforståelig hva de prøver å oppnå med Why Would I Compromise? og My Friends. Antakeligvis har ønsket vært å skape en kontrast til de mer neddempede låtene på albumet, men når resultatet høres ut som noe Paul Simon eller Phil Collins kunne lirt av seg på en spesielt dårlig dag, virker det hele lettere panisk. Det blir en form for utrolig døll og fryktelig irriterende popmusikk som bandet burde styrt langt unna.

Mellom disse ytterpunktene finner vi noen låter som verken er veldig gode eller spesielt svake – sånne som for eksempel den småfine, men også ganske pregløse Pave Your Road With Gold. Fint og stemningsfullt, joda, men ikke sterkt nok til å virkelig gjøre noe varig inntrykk. Tenderleaves' tredje plate har dessverre en tendens til å bli litt uengasjerende – hverken melodier eller tekster har det lille ekstra som trengs for å løfte musikken over mengden av band som opererer i samme sjanger.

Det er kanskje stygt å være såpass krass mot Tenderleaves. De virker som hyggelige og sympatiske musikere med et hederlig ønske om å lage fin popmusikk. Det er heller ikke særlig vanskelig å se for seg at mange mennesker vil ta denne musikken til seg. Belle Èpoche er som skapt for mørke og regnfulle høstkvelder under et varmt teppe i sofaen, med tekopp på bordet og stearinlys i vinduskarmen. En slik type musikk er jo noe mange liker. Undertegnede også. Likevel er det vanskelig å unngå en følelse av at denne platas flotte øyeblikk utlignes – og kanskje til og med overgås – av de mindre vellykkede delene. Resultatet blir et sted midt på treet.