Mens cd-utgaven av debutalbumet Spiritual Non-Believers hadde tre lange spor, består oppfølgeren The Beauty Of Fake av ett spor som er delt opp i åtte titler. Låtene glir over i hverandre, og vi får lange instrumentalpartier.
Den korte instrumentalen The Rush minner litt om minimalisten Steve Reich, har baklengs teip-effekter og introduserer det kinesiske strengeinstrumentet guzheng. Lonely Whistle Call har en søt og fengende melodi, doubletracket vokal som hinter mot Andrews Sisters, mellotron og en vemodig stemning. Et høydepunkt!
The Trip er raga-aktig, men har også hardingfele. In India har indiske stemninger à la Ravi Shankar. Vi beveger oss til Arabia på Harem For Tourists, mens Japan er country med hardingfele.
High In Hawaii har en bølgende melodi med, nettopp, hawaiigitar. Dette er smektende pop i stil med Van Dyke Parks. Avslutningslåta Where Am I Now er så fengende og uimotståelig at en redigert utgave kunne blitt en liten radiohit. Et herlig møte mellom slidegitar og guzheng.
The Beauty Of Fake er en 35 minutter lang reise som er så spennende og variert at den aldri blir kjedelig. Plata må nytes som en helhet. La deg fascinerende av dronegitaren, som ofte spilles i et rasende tempo, og den søte vokalen. Resultatet er strålende popmusikk på en helt ny måte.
