Og nettopp derfor tar det litt tid å sette seg inn i albumene deres, for de inneholder mange detaljer og nyanser man ikke legger merke til før etter noen lytt. I tillegg bør tekstene vies tid, for Matt Berninger har mye på hjertet og åpenbare lyriske kvaliteter. Det er ikke skjedd de store forandringer på denne fronten heller – med unntak av litt optimisme og håp noen steder, virker han fortsatt ganske dyster og depressiv.
”When I walk into a room, I do not light it up”.
(Demons)
”I don’t need any help to be breakable, believe me”.
(Slipped)
I så måte er albumtittelen ganske treffende.
Som helhet føles albumet kjent, men den inneholder elementer som gjør den annerledes enn det man har hørt fra dem tidligere. Åpneren I Should Live In Salt begynner med noen rolige verselinjer, og når trommene settes inn før refrenget kommer, føles det nærmest som om det skjer en slags åpenbaring. Det er noe betryggende kjent med dette, men samtidig er det også noe som er befriende annerledes.
Det er en behagelig liten time man har i vente. Den har et lavere tempo enn forgjengeren High Violet fra 2010 og minner mer om tempoet til Alligator som kom i 2005. Små kontraster lager en fin dynamikk i låtene, og selv om det er mye mørke i tekstene til Berninger, er det som nevnt også håp å ane. ”I’m not alone, I’ll never be”, synger han eksempelvis på Don’t Swallow the Cap. Det hypnotiske siste minuttet i This Is The Last Time fungerer også litt på denne måten – det forsterker Berningers skildringer om desperasjon, samtidig som det står i sterk kontrast til den øvrige muntre melodien.
Bryan Devendorfs trommelyd er distinkt og en viktig del av bandets lydbilde, og drivet i låtene er i enda høyere grad kontrollert av dem på dette albumet, noe rytmiske gitarer er med på å markere. Mer klang på vokalen, diskret strykere og myke synther er i tillegg til dette med på å sette stemningen for Trouble Will Find Me.
Det er fjorten år siden the National ble et band, den gang basert i Cincinnati, Ohio. Det er mye som er det samme nå som den gang, men det er også mye som er annerledes. De er et lite band som har blitt store uten kommersielle hjelpemidler eller catchy refreng, men som følge av musikk som ikke høres ut som noe annet enn dem selv. Det er musikk som krever litt tid, og det er album som krever flere gjennomlyttinger. Når man først vier albumene noen gjennomlyttinger, er det derimot som regel vanskelig å legge dem fra seg. Det gjelder definitivt dette også.
