Men unge Laura Marling er noe så gammelmodig som en engelsk vise-/folkmusiker som med dette er ute med sitt tredje album.
Med fare for å plassere kvinnelige artister i en kjønnskrok: Marling minner mye om Joni Mitchell. Sangene snirkler seg fram med stemmen som hovedinstrument, akkompagnert av gitar og i noen grad strykere og piano. Låtstrukturen er ikke preget av popformelen, men veksler stadig i tempo og rytme, og har ikke nødvendigvis et tydelig refreng. Dette er et helstøpt album, i alle fall i bokstavelig forstand. Sangene henger sammen, den neste begynner der den foregående slutter. De lydmessige bruddene mellom låtene er få, og gir inntrykk av at plata består av en håndfull spor, og ikke 16. Selv etter flere gjennomganger er det vanskelig å skille låtene fra hverandre, og ingen skiller seg spesielt ut.
Det synes å være bred enighet om denne platas kvaliteter, på metacritic.com får den en sjeldent god score på 86 av 100. Dette er altså et gjennomsnitt av anmeldelser i 36 engelskspråklige tidsskifter og nettsteder. Once I Was An Eagle er tydeligvis en strålende plate i sin sjanger, men den mangler såkalt sjangeroverskridende kvaliteter, i betydningen at den treffer folk utenfor folk-segmentet. Denne anmelderen er ikke spesielt begeistret for folk (musikksjangeren, altså) uten popteft.
Jeg finner få høydepunkt: Master Hunter henter et par fraser fra Bob Dylan, og er tidvis småtøff og fengende. Little Love Caster har et fint, melodiøst parti som gjentas to ganger.
Det står skrevet at Laura Marling har blitt en moden artist. Jeg synes hun høres gammel ut.
