Å ta steget fra et lite til et stort plateselskap er risikosport for unge band og artister. Selv om platesalget gjerne øker, risikerer man å miste sitt musikalske særpreg. Eksemplene er mange på band som har fremstått mer polert og strømlinjeformet, og mindre interessante, etter å ha signert for ett av de store selskapene. At Floridakvartetten Surfer Blood har byttet fra lille Kanine Records til Warner Bros Records i forkant av sitt andre studioalbum, fremstår imidlertid som utelukkende positivt. Bandets musikalske uttrykk virker sterkere, mer fokusert, mer helhetlig, og resultatet er en bedre plate enn hva debuten Astro Coast (2010) var.

Åpningslåta Demon Dance er et flott stykke poprock, med gnistrende gitarriff i bakgrunnen og virvlende trommespill. Weird Shapes blander et The Smiths-aktig vers med gitarriff som gir assosiasjoner til The Strokes og deres debutalbum Is This It? (2001). Musikken gir ofte assosiasjoner til nittitallets powerpophelter i Ash og Weezer, da Surfer Blood virker å ha en lignende evne til å blande det støyete og det melodiøse på nydelig vis. John Paul Pitts vokal ligger og svever på toppen av det hele - en på ingen måte ekstraordinær stemmeprakt, men perfekt for bandets sound.

Debutalbumet Astro Coast var et spennende og langt på vei svært godt stykke musikk, men det var også noe uferdig over det. Instrumentalpartiene var til tider vel skisseaktige, og albumet virker ikke særlig helhetlig komponert. Man må derimot ta av seg hatten for hvordan bandet har komprimert og perfeksjonert sitt uttrykk på dette albumet. Ti låter på totalt en drøy halvtime virker som en helt riktig musikalsk formel for Surfer Blood. Låtene tikker inn på rundt tre minutter og dras ikke ut lengre enn absolutt nødvendig.

På de to siste låtene slipper imidlertid bandet seg litt løs fra dette stramme uttrykket. Slow Six danser avgårde i et deilig tempo, og glir til slutt over i et nydelig instrumentalt avslutningsparti. Nettopp fordi plata har vært så stramt komponert, får det en ekstra stor effekt når det først gis rom for å strekke en låt litt i lengde. Prom Song runder det hele av med fire minutter popperfeksjonisme. Gitarriffet som avslutter denne låta er albumets absolutte høydepunkt. Lyttere som hadde sansen for debutalbumets Sonic Youth-aktige gitarstøy vil kanskje si at dette er for pent og pyntelig, for lite tilskitnet, for polert. Men man kan like gjerne snu på det og si at vi her får servert debutalbumets gitarstøy i komprimert og perfeksjonert form.

Pythons er ikke et særlig nyskapende eller originalt album. Det kommer ikke til å endre musikkhistorien, og for hva jeg vet kommer folk kanskje til å glemme det igjen ganske raskt. Surfer Blood klarer imidlertid det de ønsker med glans: Å lage fengende og deilig powerpop som fester seg i hodet og blir der i alle fall en god stund.

(De to bonussporene Bird 4 U og Phantom Limb er utelatt fra denne anmeldelsen, ettersom de ikke er med på den originale albumutgivelsen. De er dessuten ikke særlig gode.)