Noen ganger dukker de opp, disse artistene som allerede fra ungdoms alder har en tyngde og en kraft i musikken som er få forunt. Mens jevngamle kolleger fomler seg frem på leting etter en musikalsk identitet, synes de å inneha en voldsom selvsikkerhet og autoritet fra begynnelsen av. Søstrene Lily (16) og Madeleine (18) Jurkiewicz fremstår musikalsk bråmodne for alderen. At to tenåringsjenter lager vemodige viser med the river som gjentakende lyrisk referanse kan virke voldsomt. Med tekstlinjer som «a red bird sings from the sicamore tree some kind of eloquent echo» kan det fort bli for veslevoksent, for pretensiøst. Det blir det imidlertid aldri med Lily & Madeleine, som på en eller annen måte får til å balansere dette alvoret perfekt på sin debut-EP.

Låtene er grunnleggende sett enkle, i ordets positive betydning. Forsiktige komposisjoner bygget opp av piano, gitar og to utenomjordisk vakre stemmer. Men her er det også mange detaljer som etter hvert kommer til syne. Det viktigste er likevel at Lily & Madeleine klarer å gi musikken en følelse av tidløshet. Det er som om denne musikken eksisterer uavhengig av tid og rom, som om den kunne vært skrevet hvor som helst i verden i en hvilken som helst tid. Det betyr at de to søstrene har klart å gi musikken universelle kvaliteter. I løpet av EP-ens femten minutter synger de seg gjennom de helt grunnleggende temaene i menneskets eksistens – livet, døden, kjærligheten og naturen. Ikke minst spiller EP-ens tittel - slik undertegnede forstår den - på enkeltmenneskets ubetydelighet i den store sammenhengen og behovet for å på en eller annen måte ta dette inn over seg.

Den aller fineste låta på denne EP-en er Back to the River. Her fungerer stemmen til storesøster Madeleine optimalt, mens resten av musikken ligger perfekt plassert i bakgrunnen. Selv om denne musikken aldri fremstår særlig «rocka», er det interessant hvordan Back to the River bygger seg opp i løpet av dens knappe fire minutter. Innenfor Lily & Madeleines musikalske univers er det siste minuttet av denne låta et slags klimaks, som, gitt at musikk opererer innenfor forskjellige felt, kan sammenlignes med når et rockeband som for eksempel Motorpsycho åpner alle slusene og øser ut gitarstøy etter å ha bygget musikken opp i lengre tid.

Det er ingenting originalt over musikken Lily & Madeleine lager. Til gjengjeld viderefører den sin musikalske arv med fingerspissfølelse for tekst, melodi og små detaljer i lydbildet som løfter låtene til store høyder. Dette er tidløse toner, frigjort fra alt av populærmusikkens trender og moter ellers. The Weight of the Globe er rett og slett noe av det vakreste som er gitt ut på lang tid.