Det nevnte og nyeste singleslippet When A Fire Starts To Burn skiller seg noe fra de første låtene vi har hørt fra duoen. Latch, White Noise og You & Me er alle akkompagnert av R&B-aktig vokal fra kjente og mindre kjente gjesteartister, og er stilen som dominerer på Settle. Det er like fullt det tunge drum & bass-elementet som Disclosure tilfører på en så velprodusert og egen måte, som gjør at hele albumet får deres preg tross ti ulike vokalister.
Trommene på Latch, de følgende keyboardtonene og det repeterende ekkoropet ”Nev-er!”. Det hele klinger som fra en grotte. De vokale ekkoeffektene fortsetter spredd utover albumet og overgangene mellom dem sitter som støpt. Jessie Ware lar ekkoer henge gjennom Confess To Me, og på Voices glir Sasha Keables naturelle stemme inn og ut fra et vakuum på herlig vis. Det samme gjelder Boiling og What’s In Your Head, begge med vokal av Sinead Harnett – en up-and-coming dance-dame fra UK som Disclosure også har inkludert i sin samarbeidende favn.
Så å si hver eneste vokal- og instrumenttone gjennom Settle har en omfavnende klang som gir dette litt hule uttrykket. Det gjør musikken lett selv om den i grunnen er tung. January med Jamie Woon, Tenderly, og Help Me Lose My Mind med lovende London Grammar, er like behagelig avslappende som de er dansbare, dog den siste litt i overkant behagende. Mest egnet for klubb alene er de mer house-pregede og samplebaserte låtene Stimulation og Grab Her!, og sistnevntes basslinje burde gynge gulvet hvor enn den blir spilt.
Den Kelis-samplede Second Chance er eneste låt jeg blir smått skuffet av. Ikke fordi den ikke er kul, men fordi Disclosure viser gjennom hele resten av Settle at de kan mye bedre enn som så. Den treffer ikke i punktlighet og perfeksjon på samme måte som albumets andre låter, og er mer som en gløtt i hva som oppstår når brødrene leker seg med samples. Med et album på 18 spor kunne de like gjerne sløyfet den, men med sin snaue varighet på 2:30 kommer jeg fort over det.
Høydepunktene er jo så mange. Blant dem er You & Me. Med Artful Dodger-aktig beat og Eliza Doolittles rene vokal med hintende britisk aksent, slår den meg som fullkommen UK garage. Og få har vel gjort sjangeren så lett å like siden Craig David stønnet ”Re-rewind, enter selecta” i 2000. Dyktige Disclosure er med sitt interessante, velutviklede og finpussede tilskudd til elektronisk dance musikk vanskelig å unngå dette året, og takk og lov for det. Forhåpentlig vil ilden brenne i lang tid fremover.
