Fra første stund, når instrumentallåten(!), og første single, Axis fyller øregangene dine blir du dratt med inn i en verden hvor du får en modernisert versjon av discoen og dansemusikken de selv ble inspirert av, og ønsket å lage selv da de oppsøkte Bobby-O i New York i 1984 for å spille inn Opportunities. Hele platen oser av klubb, disco, hender i været og en slags lengten etter tiden da Giorgo Moroder-musikk hersket over dansegulvene i 70-tallets New York-klubber
Madonna dro det samme trikset med Confessions on a Dance Floor i 2005, med stort hell, og Pet Shop Boys har dratt med seg produsent Stuart Price, som hjalp Madonna med den platen. Og det er så bra, så bra!
Som synthinteressert tenåring som ikke kom i puberteten før tredjealbumet, Actually (det er tre om man teller Disco, og det skal man jo), og som hadde Paninaro som sin absolutte favorittlåt gjennom hele ungdomsskolen, var det trist å se hvordan guttene fra kjæledyrbutikken sleit sent på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet
Så da vi var halvveis ut i det første tiåret av 2000-tallet hadde jeg egentlig avskrevet dem litt. Helt til en god venn av meg anbefalte meg å høre på Fundamental. Platen var knallsterk! Trevor Horn hadde lagt sin magiske vanter på miksebordet og vi fikk innertiere som låten Integral, som fikk publikum på Sentrum Scene til å eksplodere da de spilte der i 2006.
På de følgende albumene begynte det derimot å gå trått, og det er nesten som at Pet Shop Boys selv innser at fjorårets Elysium var et autotune-infestert makkverk, for knapt ti måneder senere serverer de en plate som fra nå av vil bli omtalt som deres beste siden Fundamental. Kanskje noen også vil si deres beste siden Behaviour.
Med unntak av Love is a Bourgeois Construct, som til tider er fryktelig i sin ompa-ompa-takt (låten er delvis basert på filmmusikk Michael Nyman skrev til filmen The Draughtsman's Contract) er det bare glede å hente ut fra en plate som burde lage fest på ethvert dansegulv denne sommeren. Og som alltid når Pet Shop Boys lager coverlåter, så gjør de Bruce Springsteens The Last to Die til sin egen låt.
Tekstmessig er det selvsagt som vanlig morsomt, underfundig, litt ironisk og briljant, men det er lenge siden sist vi har hatt Neil Tennant i det humøret han er i når han observerer folk og situasjoner midt på natten. Tenk tekster fra Please-tiden.
Ikke siden Introspective har det vært artigere å høre på en Pet Shop Boys-plate og om du er blant de med god smak som anser Left to My Own Devices for å være en genial klubblåt har du mye å glede deg til på dette albumet. Forskjellene er at i motsetning til på Introspective blir ikke låtene for lange på Electric. De er akkurat så lange som de må være.
Og er du, som meg, fan av Paninaro får du en ustyrtelig morsom deja vu på Thursday, hvor Chris Lowe slipper til, i tillegg til at Example dukker opp her og gir deg ekte rap. Og det fungerer!
I disse tider hvor Daft Punk gjør stor suksess med å lage musikk alle som er gamle nok mente de hørte på i 1979, er det vel ikke for mye forlangt at Pet Shop Boys skal få sitt største hitalbum på mange år? Er det vel?
