Vi kjenner igjen Hopkins fra hans forrige soloalbum, Insides, som kom ut i 2009, og der Insides var luftig, er Immunity det motsatte. Med dens dramatiske, moderne og minimalistiske låter, klarer han å trenge seg inn i elektronikasjangeren på ny, samt. riste av seg skyggen til Insides. Immunity som består av en variasjon innen sjangre som house, techno og sjangeren Hopkins kjenner seg mest bekvem i, elektronika, virker til å ha røtter fra Depeche Mode, og andre 80 talls synth-dominerende sanger, noe som alltid er et stort pluss i boka.
Med Immunity klarer Hopkins å skape sanger som en etter en tar sin tid på å vokse, utvikle seg til klimatiske høyder, og på samme måte som hver sang tar sin tid på å bygge seg opp, bruker den også tid på å bryte seg ned. Dette gir en følelse av en fortreffende helhet der det ikke finnes brå avslutninger i noen av sangene, og gir lytteren følelsen av at hele albumet «henger sammen». Dog musikken til tider kan virke repeterende med den samme oppbyggingen på hver låt, mangel på eksperimentasjon, imponerer Hopkins med arrangering av piano og synth som han trekker inn når det er luft, noe som gir følelsen av at ingenting er tilfeldig, alt har en mening.
Abandon Window blir en avstikker, en luftig, piano-dominerende liten vakker perle, som innleder til skivens avslutning som uheldigvis trekkes ned av sangen Form By Firelight med dens subbende rytme som verken gir motstand eller tilføyer noe til resten av albumet.
Albumet myknes opp mer og mer mot slutten, de harde tonene oppløses, bakgrunnsstøyet minimaliseres og en slags ro oppstår der det dominerende, er svært vakre pianotoner.
Jon Hopkins klarer, med Immunity, å kreve sin rettferdige plass i elektronika sjangeren, nå gjenstår det bare å vente på mer.
