Musikken på The Civil Wars oppleves som country, pop og rock på en og samme tid, og lider av duoens manglende evne til å velge sin egen musikalske retning og identitet. Der Joy Williams beveger seg mot det radiovennlige poplandskapet til Taylor Swift, beveger John Paul White seg mer mot den alternative countryrocken, og denne interne konflikten, som interessant nok har medført avlyste turneer og isfront mellom de to artistene, høres nå for første gang også i musikken. De nydelige sangene med sine flotte vokale og instrumentale harmonier fungerer godt hver for seg, men dette hjelper lite når de fleste mister sin substans i den store helhet ved at Williams og White trekker i ulik retning. På The One That Got Away, Devil´s Backbone og Tell Mama klarer duoen seg relativt godt ved å bruke kontrastene seg i mellom til å skape en sjelden kompleksitet og nerve i musikken, men på de øvrige sangene blir enten det ene eller det andre musikalske uttrykket for dominant til å begeistre.
Oppfølgeralbumet til The Civil Wars viser kanskje bedre enn noe annen utgivelse i år at selv det perfekte ikke alltid er nok til å innfri, og selv om duoen er kledd for suksess så lykkes de ikke med å skape noe særlig mer enn et kommersielt og radiovennlig produkt som oppleves som interessant og godt ved første gjennomlytting, men som raskt mister sitt fotfeste og faller i bakken.
