Jøss! Hvem skulle trodd? Da nyheten om et nytt Franz Ferdinand-album kom for noen måneder siden, ble jeg raskt skeptisk. Ikke fordi bandet har sluppet dårlige plater tidligere, men nettopp fordi deres utgivelser har vært av høy, dog synkende kvalitet. Da Franz Ferdinand slapp debuten sin i 2004 skilte de seg raskt ut fra mengden av britrock-band som det vrimlet av på den tiden, og ble også raskt en av de mest suksessfulle. Kanskje ikke så rart, da de kunne slå i bordet med både en av tiårets beste låter i Take Me Out, samt et fordømt bra album. I løpet av årene 2004-05 må gruppen ha hatt ekstreme mengder overskudd, da de fulgte opp med nesten like gode You Could Have It So Much Better... et år senere. Dessverre går det som regel nedover etter en slik kreativitetsbombe, og fire år og en ny plate senere begynte tretthetstegnene å vise seg. Sånn sett var jeg vel ikke alene om å tvile på bandets evne til å samle kreftene enda en gang?

Uansett, vi som tvilte har tatt feil! Right Thoughts, Right Words, Right Action er nemlig en smart, kjapp og konsis plate som fint summerer bandet på godt og vondt. Her finner vi ypperlige eksempler på de überfengende riffene gruppen har laget verdenhits rundt (Right Action, Love Illumination) og de svært sjarmerende og smittende refrengene som hadde vært de beste 1960-talls band verdige (The Universe Expanded, Fresh Strawberries). Samtidig ser vi også at Franz Ferdinand ikke har så fryktelig mange ben å stå på, og det meste her er bygget rundt samme lest som de tre foregående skivene. De skal ha skryt for å ha holdt seg i tøylene slik at resultatet blir ti låter, framfor å dra det hele ut i det uendelige slik mange har valgt på sine album den siste tiden. Likevel, til tross for god filtrering har noen uhumskheter sluppet gjennom: en låt som Bullet framstår irriterende blant de andre godbitene, mens Treason! Animals kun forblir en fotnote i bandets diskografi.

Det som gleder mest med skiven er at den inneholder noen av Franz Ferdinands beste øyeblikk til nå. Hvorfor den mørke, snertne Evil Eye ikke har blitt en singel enda er meg uvisst, men den burde være å finne på diverse alternative dansegulv i høst (produsent Todd Terje har også laget en ekstra lang versjon av denne). Universe Expanded er allerede nevnt, men må trekkes fram igjen. Sjeldent har vi sett Alex Kapranos så myk og lengtende, der han setter sin lit til universets sammentrekning og resulterende reversering av tid, slik at bruddet med hans kjære vil bli noe de aldri vil savne. Mot slutten finner vi også Goodbye Lovers and Friends - om dette faktisk er gruppens svanesang er fremdeles uvisst, men om så skulle være vil denne låten være en perfekt måte å sette punktum på.

Right Thoughts... er ikke platen som vil sende Franz Ferdinand tilbake på toppen av albumlistene, og er heller ikke et formidabelt mesterverk sent i karrieren. Men bandet har tatt seg selv i nakken siden sist, og selv om de serverer mer av det samme, føles det ferskere og bedre denne gangen. Det burde glede både blodfans og de som føler litt nostalgi for 2000-tallet, forrige gang gitarbaserte band var det store. Hvis dette er det siste vi hører fra gruppen, så går de definitivt ned med flagget til topps!