I likhet med mye av det Olava lager, er den fengende singelen Jackie Kennedy nærmest skreddersydd for P3. Det er vel her litt av problemet ligger: Summer House er egnet for et så bredt publikum at det ofte er ganske kjedelig.
I denne runden har Ingrid Olava samarbeidet med Bat for Lashes-produsenten, David Kosten, og det høres. I låten Brand New Oslo lengter hun etter spenning, men det er ikke før femte sporet, Fire and Snow at Olavas personlighet begynner å titte frem. Her erstatter hun det elektroniske lydbildet med gospel og enkle akkorder. Dark-Eyed December er det friskeste pustet på platen. Låten består hovedsaklig av piano og vokal, og har en nerve som de andre låtene mangler.
Det er ingen tvil om at Ingrid Olava er en stødig artist. Summer House er aldri direkte dårlig, men de sterkeste våpnene hennes, nemlig stemmen og pianoet, gjemmes bak anonym produksjon. Det høres ut som om hun har gått inn for å høres mer ut som Bat for Lashes, når hun egentlig bør satse på å bli norsk souls Susanne Sundfør. På de sporene hvor hun prøver å utvide horisonten sin med et mer eksperimentelt lydbilde, virker det dessverre ganske påtatt. Dette er spesielt fremtredende i låten Black Box, som høres ut som et dårlig forsøk på å være trendy.
Ingrid Olava kommer nok ikke til å miste noen lyttere med Summer House, men hun kommer heller ikke til å forføre noen nye. Det er rett og slett ingenting ved dette albumet som ikke har blitt gjort bedre før. Vi får håpe Ingrid Olava utnytter potensialet sitt som naken og rå singer/songwriter i fremtiden.
