What’s Left Is Forever er en perfekt høstutgivelse. Lydbildet er like mykt og sukkersøtt som alltid, og Dybdahl har på ingen måte lagt fra seg den småsytete falsetten sin. Samtidig er platen full av store ideer og intense instrumentaldeler, som spriter opp noe som lett kunne blitt en serie av gitarklimpring.
Singelen Man On A Wire er en catchy gladlåt en må synge med til. Den er definitivt det mest pop’ete innslaget på platen, som ellers er en god blanding av indie, samtidsjazz og soul. Det mest slående ved What’s Left Is Forever er den smakfulle instrumentasjonen. Ved hjelp av strengearrangementer, har enkle låter som Easy Tiger, og City Lights, blitt vakrere og mer dynamiske. I tillegg har Soulsister noen utrolig kule dissonanser.
Thomas Dybdahl er helt klart i fare for å høres kjedelig og oppbrukt ut nå. De som ikke liker ”følsomme gutter med gitar”-greia vil nok slite med å skjønne hvorfor en skal kjøpe akkurat denne platen. Vinnerargumentet er det sterke avslutningssporet This Next Wave Is A Big One, som er en storslagen perle, som får en til å lure på om ikke Dybdahl bør komponere for orkester i fremtiden. Det skal nemlig mye til for at han kan produserer enda en interessant indie-skive.
