Loud Like Love er, ikke overraskende, en skildring av kjærlighetens oppturer og nedturer. Vokalisten Brian Molkos nasale vokal skjærer gjennom ti nye låter, som høres mer eller mindre ut som intetsigende versjoner av det de har laget før. Under storhetstiden sin produserte Placebo en rekke veldig gode og særegne sanger. Selv om de fortsatt tviholder på den dystre og androgyne stilen sin, er det nyeste materialet deres langt fra like gripende som det på plater som Without You I’m Nothing og Sleeping With Ghosts.
Loud Like Love er ikke et gjennomført dårlig album, det bare mangler skikkelige høydepunkter. Tittelsporet og singelen Too Many Friends er Placebo sin appell til dagens unge. I tillegg til å være de to mest fengende sporene på platen, ligner de veldig på det indie- og hipsterkidza hører på i dag. Når det er sagt, ville jeg nok anbefalt dem å høre på bandets singelsamlingen fra 2004 i stedet. Det er ikke før avslutningslåten, Bosco, at Placebo virkelig lykkes med å vise hva de er gode for. Her legger de fra seg overflødig billedbruk og post-punk-gitarriff, og spiller rett fra hjertet.
Mye tyder på at den karakteristiske Placebo-formelen ikke funker i 2013. Kanskje er det fordi svartkledde glamrockere ikke er kule lenger. Eller fordi det ikke er fullt så naturlig å høre en 40 år gammel alenefar synge om tenåringsangst. Hvem vet? Placebo sliter uansett med å produsere flere ordentlig gode låter. Albumtittelen og det eksplosive coveret gir veldig feil inntrykk av en utgivelse som er overraskende monoton.
