Chvrches - The Bones of What You Believe
Velkommen til menigheten
Popmusikk kan være tricky business. Det finnes utallige kule poplåter der ute, både de som gleder her og nå, og de som vil følge med deg i tiår framover. Tidligere var det kun innenfor den (altfor) brede alternativsjangeren det fantes popmusikk som var akseptert av kritikerne, men de siste årene har selv mainstream-artistene blitt tatt inn i varmen. Alt det er vel og bra, men likevel er det veldig få gode album som blir gitt ut i denne sjangeren; bare denne måneden har grupper som Holy Ghost! og Capital Cities gitt ut plater som kun er ok, til tross for å ha flere supre låter under beltet. Dette har tydeligvis skotske Chvrches bestemt seg for å gjøre noe med – deres debutalbum The Bones of What You Believe er en gjennomført bra plate som kan beskrives som pur poplykke!
Nå vel, tekstmessig er det kanskje ikke lykke som står i førersetet med setninger som I will be a gun, and it's you I'll come for og Throw me, move me, 'till I can can serve you lies. Fasaden er hard, og vinklingen i tekstene er nesten gjennomgående satt i angrepsposisjon. Det vonde som ligger bak låtene får utløp gjennom agressivitet, og tekstene handler underliggende om å ta kontroll over en situasjon eller person. Men det finnes unntak, først og fremst på Recover der hovedvokalist Lauren Mayberry framstår som mer sårbar når hun synger You can take what you need, and you don't need me. I begge tilfeller fungerer Ian Cook og Martin Doherty sine synther, rytmer og bandets upåklanderlige produksjon til at denne råskapen blir ytterlige forsterket av musikken, og føles ekte.
The Bones of What You Believe har blitt til over det siste året. I mellomtiden har Chvrches vært flinke på å slippe smakebiter. Dette gjør at hele fire av låtene på platen allerede er velkjente singler, noe som ofte gjør det mindre spennende å lytte på en ellers ny utgivelse. I dette tilfellet ville det derimot ha vært skandale å utelate noen av disse låtene. Firkløveret er nemlig blant platens beste spor, og er alle kandidater til å være blant de beste singlene i 2012/13! Gun er en frekk og lekker poplåt, hvor alt fra vers til bridge og refreng er fengende som pokker. Åpningsporet The Mother We Share er en noe roligere låt og et prakteksempel på hvordan popmusikk skal lages, mens Recover som nevnt kanskje er albumets såreste spor. Likevel er det den aller første låten Chvrches gav ut som drar av gårde med å være platens høydepunkt: Lies er bygd opp av tunge og mørke synthriff som viser at Depeche Mode må ha vært en sterk inspirasjon for skottene. Låten er så monumental og sterk at jeg ser få andre grupper som kan skape noe lignende og like bra i disse dager.
Men det stopper ikke der – flere av de andre låtene holder like høy kvalitet. Lungs vil være et naturlig singelvalg for fremtiden, og høres ut som The Knife ala Deep Cuts-perioden sin.Tether starter som en rolig ballade, og ender opp i en eksplosjon i synther, autotune(!) og koring av de mannlige medlemmene - hat eller elsk det, men det funker veldig bra! Derimot mistenker jeg at de siste minuttene er stjålet rett fra råmaterialet til M83s neste plate, og det vitner ikke akkurat om originalitet. For jo, det kan bli litt mange referanser og inspirasjonskilder på denne plata, men greia er at det nesten ikke gjør noen ting; så lenge de gode låtene ligger i bunn så blir det en fest for de som ønsker å være med. Det eneste som trekker albumet litt ned er de to-tre sporene som ikke klarer å følge opp de mange høydepunktene. Avslutningsporet er et slikt, noe som ødelegger litt av ekstasen man har etter å ha hørt platen gjennom. Gjør det så mye da?
Neida, dette er vanvittig bra popmusikk og trolig den beste platen i sin sjanger i år.
Nå vel, tekstmessig er det kanskje ikke lykke som står i førersetet med setninger som I will be a gun, and it's you I'll come for og Throw me, move me, 'till I can can serve you lies. Fasaden er hard, og vinklingen i tekstene er nesten gjennomgående satt i angrepsposisjon. Det vonde som ligger bak låtene får utløp gjennom agressivitet, og tekstene handler underliggende om å ta kontroll over en situasjon eller person. Men det finnes unntak, først og fremst på Recover der hovedvokalist Lauren Mayberry framstår som mer sårbar når hun synger You can take what you need, and you don't need me. I begge tilfeller fungerer Ian Cook og Martin Doherty sine synther, rytmer og bandets upåklanderlige produksjon til at denne råskapen blir ytterlige forsterket av musikken, og føles ekte.
The Bones of What You Believe har blitt til over det siste året. I mellomtiden har Chvrches vært flinke på å slippe smakebiter. Dette gjør at hele fire av låtene på platen allerede er velkjente singler, noe som ofte gjør det mindre spennende å lytte på en ellers ny utgivelse. I dette tilfellet ville det derimot ha vært skandale å utelate noen av disse låtene. Firkløveret er nemlig blant platens beste spor, og er alle kandidater til å være blant de beste singlene i 2012/13! Gun er en frekk og lekker poplåt, hvor alt fra vers til bridge og refreng er fengende som pokker. Åpningsporet The Mother We Share er en noe roligere låt og et prakteksempel på hvordan popmusikk skal lages, mens Recover som nevnt kanskje er albumets såreste spor. Likevel er det den aller første låten Chvrches gav ut som drar av gårde med å være platens høydepunkt: Lies er bygd opp av tunge og mørke synthriff som viser at Depeche Mode må ha vært en sterk inspirasjon for skottene. Låten er så monumental og sterk at jeg ser få andre grupper som kan skape noe lignende og like bra i disse dager.
Men det stopper ikke der – flere av de andre låtene holder like høy kvalitet. Lungs vil være et naturlig singelvalg for fremtiden, og høres ut som The Knife ala Deep Cuts-perioden sin.Tether starter som en rolig ballade, og ender opp i en eksplosjon i synther, autotune(!) og koring av de mannlige medlemmene - hat eller elsk det, men det funker veldig bra! Derimot mistenker jeg at de siste minuttene er stjålet rett fra råmaterialet til M83s neste plate, og det vitner ikke akkurat om originalitet. For jo, det kan bli litt mange referanser og inspirasjonskilder på denne plata, men greia er at det nesten ikke gjør noen ting; så lenge de gode låtene ligger i bunn så blir det en fest for de som ønsker å være med. Det eneste som trekker albumet litt ned er de to-tre sporene som ikke klarer å følge opp de mange høydepunktene. Avslutningsporet er et slikt, noe som ødelegger litt av ekstasen man har etter å ha hørt platen gjennom. Gjør det så mye da?
Neida, dette er vanvittig bra popmusikk og trolig den beste platen i sin sjanger i år.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>