Til uka kommer oppfølgeren. Sixes & Sevens inneholder ti nye låter, som – i likhet med de ti foregående - like gjerne kunne vært utgitt på begynnelsen av 90-tallet. Jeg får umiddelbare assosiasjoner til halvgammel musikk som jeg med ujevne mellomrom fortsatt finner fram: the Lemonheads, Weezer, Ash og Kung Fu Girls (sjekk ut debuten This is the Kung Fu Beat!). Bandmedlemmene har selv uttalt at den største inspirasjonskilden ligger tjue år og halvtimes biltur unna, i nabolandet de deler navn med. Ungdomsturer til svenske festivaler skal ha satt dype spor i musikksjela, og jeg mistenker at de oppdaget bandet Popsicle på denne veien.
De tre første sporene Icy Lanes, Pretenting On The Weekends og Magic Monday er blinkskudd i sin sjanger. Musikken og ordene uttrykker en foredlet nostalgi, en bittersøt lengsel som står i kontrast til tv-vennlige og tankeløse tidsreiser som i våre dager hefter ved ordet.
Det er par låter som skurrer litt i midtpartiet av plata. Sunny Sidewalks tar oss med på en biltur i California og samtidig litt for langt inn i et klisje-voksenpopland. Barefoot Summer drukner i overtydelige referanser:”We could dance to the Pixies and sleep in the backseat, and we’ll party like it’s 1994”.
Kiss The Moon, Those Days og American Kiss fører plata tilbake på rett spor og sikrer nok et årsbeste-kandidatur.
Jeg kan ikke huske å ha møtt duoen som utgjør kjernen i Sweden. Men det er ikke tvil om at vi kommer fra samme tid og sted. Denne ungdomstidas hjemby finnes ikke lenger, men musikken derfra er tydeligvis i de beste hender. Og Fredriksstad Blad har trillet en ny, forutsigbar og fortjent femmer.
