Det bikker nærmere seks år siden Kings of Leon gjorde seg prominente i rocklandskapet med sitt tredjealbum, Because of the Times. Ett brudd og tre album senere slår de til med Mechanical Bull – uten merkbart hell.

Plata starter med førstesingel Supersoaker i kjent Kings of Leon-stil – hes stemme og bassriff har blitt noen av kjennetegnene til familiebandet bestående av tre brødre og en fetter. Nevnte singel innleder plata på en OK måte, men herfra går det så å si bare nedover. Her spilles det – bokstavelig talt – på det gruppen vet best. For Mechanical Bull føles til tider som et album hvor det «safes» mer enn det utfordres. Og da kan en stille spørsmålstegn ved hvor nødvendig det er å lage et album i det hele tatt.

Innimellom er det som om en kan føle på den tapte kjemien i bandet (noe á la Paramore før bruddet med Farro-brødrene). Låter som Wait for Me og Family Tree kjennes – om mulig – mer intetsigende og unødvendige enn resten av albumet. Sangene glir nemlig i hverandre, uten at de uttrykker noe særlig. Hvor er den hjerteskjærende kjærlighetserklæringen fra Use Somebody? Og den lengselsfulle samhørigheten i On Call? For i realiteten er Mechanic Bull et kjedelig album. Med unntak som Don't Matter, fungerer ikke dette som noe mer enn (mindre) gode avbrekk i en ellers kjedelig atmosfære. La oss bare håpe at Kings of Leon ikke bare blir «det bandet» med «de hitsa» fra 2008. Det er de nemlig i ferd med å bli.

Erfaring er ikke nødvendigvis det beste, noe Kings of Leon demonstrerer ganske greit med sitt nyeste album. I løpet av fem sanger streifer en tanke meg: Hvorfor lagde de i det hele tatt dette albumet? Noe ved det føles unødvendig i landskapet av andre helt fantastiske låter de har laget. I dette tilfellet hjalp det ikke å smi mens jernet var varmt. Nå er det iallfall betraktelig kaldere.