Sigrun Loe Sparboe fra Harstad er tjueni år gammel og allerede en godt etablert vokalist og låtskriver. Med sin tidligere gruppe Sigrun and the Kitchen Band ga hun ut albumene Blackcurrant and Other Berries (2008) og Mrs Robinson's Pantry (2010), samt EP-en Crazy Heart (2012). Som titlene antyder, har det her handlet om søtladen, naivistisk popmusikk. Fint, men litt banalt, vakkert, men litt pregløst, kanskje litt i overkant bakgrunnsmusikk-på-koselig-café-aktig. Litt vel ufarlig og forglemmelig. Det er imidlertid en glede å kunne konstatere at Sigrun Loe Sparboes solodebut er noe ganske annet, at det nærmest er snakk om en total musikalsk forvandling.

Den mest åpenbare endringen er at Sigrun Loe Sparboe nå synger på norsk, noe som gir musikken mer identitet. Dette er ikke en påstand om at det er bedre å synge på norsk enn på engelsk, det får bli en annen diskusjon, men i dette tilfellet er det slående hvor mye den språklige overgangen har gagnet musikken. Videre har Sigrun Loe Sparboe beveget seg et godt stykke vekk fra det søtladne popuniverset og over i et mer tradisjonelt visesangunivers. Her er det Sigruns stemme, tekstene og nydelig gitarplukking som dominerer lydbildet. Men det er også mer som er endret. Rent kvalitativt er forandringen fra de tidligere platene stor. På denne plata fremstår Sigrun Loe Sparboe som en fremragende låtskriver med en voldsom musikalsk tilstedeværelse og nerve, og en fantastisk flott evne til å skildre hverdagslivet på en poetisk, men likevel jordnær måte.

Det hviler noe tungt og eksistensielt og deilig besnærende over låtene på Uten at du vet det. Tekstene, atmosfæren, stemningen. Selv om Sigrun Loe Sparboe fortsatt synger mye om kjærligheten, dette popmusikkens aller mest populære tema, så er det så mye sterkere enn på hennes tidligere utgivelser. Der hun med sitt kjøkkenband sang en søtladen poplåt om kjærlighetssorg, er musikken nå alvorlig og dyster og så innmari ærlig. Videre skriver Sigrun Loe Sparboe eksistensielle tekster om livet, tilværelsen, naturen: her er det langt mer enn bare kjærlighetsballader. Det er som om hun har latt seg inspirere av filmskaperen Terrence Malick, som, for eksempel i filmen The Thin Red Line, viser frem naturen gjennom å la vindens sus svaie over en gresslette midt i et krigshelvete. Eller i Days of Heaven, hvordan kamera sveiper over en kornåker og gir naturen en voldsom og udefinerbar og vakker kraft som man ikke helt klarer å sette fingeren på. Også her er det slike vidunderlige beskrivelser av naturen, som lever sitt eget liv, månen som henger tung på himmelen en oktoberkveld og ser ut som om den skal dette ned, ospa som synger utenfor et åpent vindu. Eller i låta Nord, som virker å være en hyllest til den nordnorske naturen og kulturen, med vakre betraktninger som «Her er husene mindre og menneskene større, skogen lav og fjellene bratt» og «her er stiene mine forfedre har gått».

Alt dette høres kanskje voldsomt pretensiøst ut, men det er i så fall bare denne anmeldelsen. Musikken den forsøker å beskrive er alt annet. Sigrun Loe Sparboe ivaretar visesangtradisjonen ved å holde på en lun og upretensiøs stemning uansett hva hun synger om. Resultatet er at plata høres så innmari riktig ut, så uanstrengt flyter den fremover. Det er også verdt å nevne at sammensetningen av sanger på dette albumet er tilnærmet perfekt, med en mer rocka låt der det begynner å bli vel mye neddempet visesang, og i det hele tatt en god sammensetning av stemning og tempo. Overgangen fra Ingen vet til Unnskyld, med noen sekunder stillhet før sistnevnte låt begynner med fingerplukking på gitaren og en overjordisk vakker koring, er et av platas absolutte høydepunkt, et øyeblikk av ren musikalsk magi.

Tittellåta, som åpner albumet, er en fenomenal poplåt. Også Så kom du og Bitter er umiddelbar popmusikk av beste sort. Likevel blir det mer og mer tydelig, desto lengre ut i albumet man beveger seg, at det Sigrun Loe Sparboe er aller dyktigst på er de neddempede balladene. På siste halvdel av albumet blir stemningen generelt mer nedtonet og alvorlig, og her dukker noen av de aller vakreste låtene opp. Allerede nevnte Unnskyld, samt Månekveld i oktober og Det umulige, er rett og slett utrolig sterke låter som man hører på igjen og igjen og blir fullstendig fengslet av.

Som en slags oppsummering vil denne anmelderen hevde at Sigrun Loe Sparboe, på en utrolig god måte, klarer å løfter tekstene, og dermed også musikken, opp til et eksistensielt nivå. For det er dette disse sangene handler om. Livet, eksistensen, tilværelsen. Det føles så bra når musikere finner sin greie. For det kan ikke være noen særlig tvil om at det er dette Sigrun Loe Sparboe her har gjort. Musikk er så vakkert når det gjøres på den rette måten. Denne plata er soundtracket til høsten.