På kort tid har Haim ikke bare tatt Norge, men også verden, med storm. Etter å ha toppet den nokså heavy «Sound of 2013»-prisen og så innfridd forventningene med å debutere på nummero uno på den britiske albumlisten, rommer det ingen tvil om at søstergruppen er kommet for å bli. Gjennom et imponerende show under årets Øyafestival – vel å merke uten fungerende vokalist – og en nokså populær Senkveld-opptreden, viser de tre søstrene at de ikke bare aktuelle utenfor landegrensene, men også i vårt eget fedreland.

Og endelig er albumet deres her – Days are Gone. Plata starter med ett av sine sterkeste kort, Falling, en låt de aller fleste av oss har blitt ganske godt kjent med. Her dannes fundamentet for resten av albumet, rent musikalsk sett. Det er jenterock med harmoniske refreng som står i sentrum. Som en grei blanding av noe vi kjenner fra før av, det meste fra fjorårets kritikerroste EP Forever, og nye slagere, er deres nyeste plate, paradoksalt nok, noe av det friskeste pustet i sitt slag.

Indiepop er Haims sound, det er i hvert fall sikkert. Men det eksperimenteres. Og skal en tro søstrene selv, er det ingen grenser for hvor inspirasjonen kommer fra. Blondie, Destiny's Child og Kendrick Lamar er bare noen av navnene som nevnes. Selv om førstnevnte høres mer i skriva enn de to siste, er det likevel ikke tvil om at bandet flørter med tanken på en mer RnB-lignende lyd. Tittelsporet avbilder dette best, og, overraskende nok, så kler det dem. Send Me Down, på en annen side, gir storslagne, cinematiske Janelle Monáe-vibber. For selv om at Days are Gone er et indierock-album piffer jentene det opp med å koste på seg et par risky eksperimenter. Og de lykkes.

Noe av det mest imponerende med gruppa er hvordan tre jenter på 21, 24 og 27 klarer å kanalisere en tid de ikke tok del i selv. Albumets kanskje beste låt, Honey & I, får nostalgifølelsen til å strømme, uten at jeg egentlig forstår hvorfor. Her skisseres det et Bob Dylan-landskap som gjør undertegnede om mulig enda mer bitter på å være født på nittitallet og ikke tidligere. Om ikke annet har vi i hvert fall Haim som plaster på såret.

Nå er det ikke det at temaene Haim tar opp er så urolig originale, for det er tross alt kjærlighet det er mest snakk om. Vanskelig kjærlighet, lengsel og, vel, hele den pakka. Likevel: måten Haim-søstrene formidler dette på, noe à la Lily Allens «lysting melodi, tung lyrikk»-oppskrift i jenterockforkledning gir Days are Gone et av flere velfortjente løft.

For de fleste av oss har jenterocken liksom mistet piffen litt med årene. Joan Jett og sorte skinnjakker hører kanskje fortiden til. Men med Days are Gone har Haim bevist at jenterocken er lyden av 2013. Og hvem vet – kanskje 2014. Og 2015. Og 2016.