Across Six Leap Years består derfor heller ikke av nøye utvalgte høydepunkter fra bandets karriere gjennom to tiår. Albumet viser bare hvor langt de har kommet, hvor de befinner seg for øyeblikket, hva de er i stand til. Selv fant jeg tilbake til Tindersticks med 2010-utgivelsen Falling Down A Mountain etter en liten downperiode på 00-tallet. Også fjorårets The Something Rain hadde sine øyeblikk. Samlingen som Staples og co har spilt inn og utgir nå opprettholder interessen.
Et varemerke med Tindersticks er Staples sin fantastiske stemme i kombinasjon med spennende musikalske komposisjoner. Selv om lydbildet kan sies å være mer minimalistisk enn tidligere, mangler ikke det stemningsfulle bakteppet som bandet behersker så godt. Åpningen Friday Night, fra 2002 og inkludert i en strippa utgave på Staples sin solodebut Lucky Dog Recordings fra 2005, er vakkert utført, særlig hvordan Staples´ vokal fyller rommet. Også her litt nedpå, men det er som om låta har funnet sin optimale form.
Dying slowly (2001) er Staples sin respons til Kurt Cobains selvmord i 1994, hvordan han selv følte seg adskilt fra bandets publikum. "...both needing to and hating engaging with them", som han selv skriver på bandets hjemmeside. Den opprinnelige versjonen av Say Goodbye To The City fra 2003 har vært et aldri så lite magesår for bandet. Til bandets lettelse har de her endelig klart å fullføre låta slik de ønsket at den skulle være.
De første utgivelsene til Tindersticks rundt midten av 1990-tallet står seg fortsatt. Samtidig er det liten tvil om at bandet har utviklet seg, at erfaringene har gitt seg utslag i mer gjennomførte låter. Både Sleepy Song og A Night In fra 1994 er på Across Six Leap Years resultatet av levd liv, av erfaringer og et større perspektiv på seg selv og verden.
Tindersticks´ nyinnspillinger anerkjenner fortiden, men signaliserer også et band som ser fremover. Som har vokst og som ønsker å vokse videre.
Bandets hjemmeside her.
