Det er mange av oss som falt for Wilsons forrige album Gentle Spirit fra 2011, som er et album fylt med deilig og løssluppet vestkystrock som kunne like gjerne vært utgitt i 1971. Wilson har også utmerket seg som produsent de siste årene. Han har blant annet produsert Dawes sine to første album, North Hills fra 2009 og Nothing Is Wrong fra 2011, fjorårets fantastiske Fear Fun av Father John Misty (Josh Tillman, eks-trommis i Fleet Foxes) og er involvert i det nye, flotte albumet til Roy Harper, Man and Myth. Forventningene mine til Fanfare var derfor skyhøye.

Fanfare begynner med en lang og grandios intro før vokalen til Wilson kommer inn etter tre minutter og da er jeg overbevist. Etter den første tekstlinjen går tankene med en gang til mesterverket Pacific Ocean Blue av Dennis Wilson fra 1977. Jonathan Wilson har uttalt at han er nærmest sykelig opptatt av Pacific Ocean Blue og det høres veldig godt hele albumet igjennom. Fanfare er bortimot en perfekt åpningslåt og legger lista høyt for resten av albumet. Dear Friend følger opp og høres i starten ut som noe som kunne passet inn på Beach Boys sitt album Sunflower fra 1970. Den går over i et seigt tempo før den bryter ut i en Jerry Garcia-solo som gjør alle Grateful Dead-fans nostalgiske. Slik fortsetter det utover albumet, høydepunktene kommer fortløpende. Som for eksempel Love To Love og Moses Pain med sin Eagles-pastisj, Illumination, som høres ut som Neil Youngs Dangerbird fra Zuma (1975) og ikke minst Cecil Taylor, albumets kanskje beste låt hvor David Crosby og Graham Nash bidrar med gåsehudfremkallende harmonier. Det var synd det ikke ble noe av samarbeidet mellom Rick Rubin og Crosby, Stills & Nash, men Cecil Taylor viser at det er Jonathan Wilson som burde sitte bak spakene på et nytt CSN-album. Det dukker også opp en obskur coverlåt, Fazon av San Francisco-bandet The Sopwith Camel.

Med 13 låter fordelt utover 80 minutter er flesteparten av låtene på Fanfare godt over fem minutter lange, men låtene mister ikke fokus og det blir aldri kjedelig. Produksjonen er et mesterstykke i seg selv, med varm og fantastisk lyd og nydelig instrumentering, men så har han jo også med seg et knippe med fantastiske musikere, blant annet Crosby, Nash, Benmont Tench (Tom Petty & The Heartbreakers), Farmer Dave Scher (Beachwood Sparks) og Jackson Browne. Fanfare er et overflødighetshorn av gode ideer og løsninger, og er en skattkiste for alle som har en forkjærlighet for 70-tallets vestkystrock. Fanfare er et mer storslagent, komplekst og ikke minst et mye bedre album enn forgjengeren Gentle Spirit. Når sistelåten All The Way Down ebber ut, sitter man der med en form for tomhetsfølelse. Eneste løsningen er å sette på plata en gang til. Fanfare er et av de beste albumene som har kommet hittil dette tiåret.