Arcade Fire - Reflektor
Refleksjoner rundt død og Disco.
Det har vært morsomt å følge Arcade Fire i deres klassereise fra angstfylte kunstrock-jyplinger til et av verdens største band. Fortsatt er det få album som har gjort like umiddelbart inntrykk på meg som brakdebuten Funeral fra 2004. Både fans og presse har hatt store forventninger til fjerdeplata Reflektor, et dobbeltalbum som er deres første siden Grammy-vinnende The Suburbs fra 2010.
Forventningene ble ikke mindre etter slippet av Reflektor, den første singelen fra albumet. Reflektor er en fantastisk låt der man tydelig hører medprodusent James Murphy (LCD Soundsystem) sin innflytelse. Disco møter Bowie i en oppskrift som har vært en sentral del av DFA-soundet til Murphy & co. i over et tiår nå. Derfor er det også naturlig at Bowie supplerer bakgrunnsvokal på låten. Etter tittelkuttet kommer We Exist, som har en usedvanlig funky basslinje og eggende synther til Arcade Fire å være. Dette er en sound som jeg synes kler bandet godt. Flashbulb Eyes og Here Comes The Night Time er imidlertid for meg to helt unødvendige låter med deres anmassende dub-rytmer og slitsomme taktskifter. Joan of Arc, som avslutter første delen av dobbeltalbumet, er ren glamrock-boogie med store trommer og allsangvennlig refreng. Dette er en av de beste låtene på Reflektor.
Andre halvdel av Reflektor er roligere enn den dansbare og poppete første halvdelen. It’s Never Over (Oh Orpheus) er første låt som stikker seg ut på disk to og er kanskje den låten på albumet som minner om Arcade Fire slik vi kjenner dem fra før. Afterlife er en annen låt som skiller seg ut, med en trommerytme og struktur som minner om New Order-klassikeren Temptation.
Som vanlig med Arcade Fire er det de store eksistensialistiske spørsmålene som stilles i tekstene. Her reflekteres det rundt religion, livet etter døden og fremmedgjøring i samtlige låter, samtidig som bandet aldri har vært så utadvendt, lekent og kreativt tidligere. De fremstår til og med litt mindre selvhøytidelige. Samarbeidet med James Murphy og den nye elektroniske retningen bandet har tatt, er uten tvil forfriskende. Assosiasjonene går til både Talking Heads, nevnte New Order og selvsagt David Bowie, samtidig som det låter umiskjennelig som Arcade Fire. Reflektor er et massivt album fordelt over to disker og nærmere 90 minutter med musikk. Muligens er det litt for mange ideer og inntrykk for en og samme plate. Albumet kunne fint ha blitt kortet ned en god halvtime, det er litt for mye fyll og uinteressante låter. Men det er nok knallåter på Reflektor til at jeg fortsatt er glad i Arcade Fire.
Hjemmesiden til Arcade Fire
Forventningene ble ikke mindre etter slippet av Reflektor, den første singelen fra albumet. Reflektor er en fantastisk låt der man tydelig hører medprodusent James Murphy (LCD Soundsystem) sin innflytelse. Disco møter Bowie i en oppskrift som har vært en sentral del av DFA-soundet til Murphy & co. i over et tiår nå. Derfor er det også naturlig at Bowie supplerer bakgrunnsvokal på låten. Etter tittelkuttet kommer We Exist, som har en usedvanlig funky basslinje og eggende synther til Arcade Fire å være. Dette er en sound som jeg synes kler bandet godt. Flashbulb Eyes og Here Comes The Night Time er imidlertid for meg to helt unødvendige låter med deres anmassende dub-rytmer og slitsomme taktskifter. Joan of Arc, som avslutter første delen av dobbeltalbumet, er ren glamrock-boogie med store trommer og allsangvennlig refreng. Dette er en av de beste låtene på Reflektor.
Andre halvdel av Reflektor er roligere enn den dansbare og poppete første halvdelen. It’s Never Over (Oh Orpheus) er første låt som stikker seg ut på disk to og er kanskje den låten på albumet som minner om Arcade Fire slik vi kjenner dem fra før. Afterlife er en annen låt som skiller seg ut, med en trommerytme og struktur som minner om New Order-klassikeren Temptation.
Som vanlig med Arcade Fire er det de store eksistensialistiske spørsmålene som stilles i tekstene. Her reflekteres det rundt religion, livet etter døden og fremmedgjøring i samtlige låter, samtidig som bandet aldri har vært så utadvendt, lekent og kreativt tidligere. De fremstår til og med litt mindre selvhøytidelige. Samarbeidet med James Murphy og den nye elektroniske retningen bandet har tatt, er uten tvil forfriskende. Assosiasjonene går til både Talking Heads, nevnte New Order og selvsagt David Bowie, samtidig som det låter umiskjennelig som Arcade Fire. Reflektor er et massivt album fordelt over to disker og nærmere 90 minutter med musikk. Muligens er det litt for mange ideer og inntrykk for en og samme plate. Albumet kunne fint ha blitt kortet ned en god halvtime, det er litt for mye fyll og uinteressante låter. Men det er nok knallåter på Reflektor til at jeg fortsatt er glad i Arcade Fire.
Hjemmesiden til Arcade Fire
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>