Åpningen på albumet er bra, og allerede med de tre første sporene viser Billie Van at hun spiller på et ganske bredt spekter innenfor americana-stilen. Åpningssporet You Do What You Gotta Do er en frisk start der et tight lydbilde, hennes særegne stemme og passende koring er ingrediensene. Videre kommer radiohiten How Can It Be So Hard, der de forholdsvis vante rollene er snudd på hodet. Denne gangen er det Alaska og Paskalev som spiller birollene, og sammen danner trekløveret nok en gang velklingende toner. På spor nummer tre, On My Knees, får man for alvor høre hennes rocka side. Her får man en blanding av engelsk garasjerock og den klassiske rockabilly-stilen, noe som kler henne. Hun viser at hun helt klart har potensial som rocka-Billie.
Billie er tøffest når tempoet er høyt, men det er på låtene av den rolige sorten at hun i størst grad viser sitt potensial. Fordelen med disse låtene er at hennes vakre stemme får blomstre for fullt. I Let You Down er en sånn sang. Enkelte deler av sangen viser stemmen seg også fra sin nesten gåsehudfremkallende side. På den annen side er ulempen med noen av disse låtene at enkelte av dem blir litt kjedelige. I Let You Down er dessverre også en sånn sang. Også Captain er av den behagelige sorten, men man ønsker at den tre minutter lange sangen skal få et taktskifte eller et mer krydret lydbilde. Det får den også, etter snaue to minutter melder en trompet sin ankomst. Dette gir låta en ny dimensjon, men den kunne med hell ha kommet to minutter tidligere. Vokalen er også her bortimot upåklagelig.
Heller ikke alle de tempofulle låtene er perfekte. Gun by My Side er ikke helt enkel å plassere. Til tross for det spennende lydbildet og et varierende tempo, som det ikke er flust av på dette albumet, blir det hele litt rotete. Here We Are Again er en fin låt, men den befinner seg i et nokså ordinært landskap. Vokalen er ikke så bærende og sterk i denne låta. Det er når den er det at Billie Van er best.
Albumets to høydepunkter er etterfulgt av hverandre. Nydelige Dear Mikhael er dedikert til Paskalev, og nok en gang viser Billies stemme seg fra sin beste side. Samspillet mellom budskap og vokal gjør låta tilnærmet perfekt. Etterfulgt av denne balladen kommer stilige One Boot Billie. En kul låt der Billie på både tøft og lekent vis stadfester sin rolle som en av de tøffeste jentene i dagens musikk-Norge. Avslutningssporet lider av litt det samme som de foregående rolige låtene, nemlig et behov for det lille ekstra. Det ville fått den til å gå fra en «litt kjedelig låt» til «en perfekt avslutning»
Billies forse er hennes glitrende stemme, og det er når denne får briljere at jenta fra Billingstad er på sitt beste. Likevel blir noen av disse låtene noe kjedelige ved enkelte tilfeller. Også den rocka stilen kler henne fint, til tross for at ikke stemmen alltid får markert seg. Det er ingenting i veien for at hun kan balansere de to stilene. Et mer spennende lydbilde, slik man får glimt av ved to-tre anledninger, kunne hevet disse låtene enda et hakk. Det blir spennende å følge med videre på Billie Van – hun er full av potensial.
Plata er i salg fra 4. november.
Les intervju med Billie Van her
