Åpningslåta Evil Spirit setter standarden, umiddelbart og hardtslående. En enkel, men uttrykksfull gitarsolo flerrer himmelen i to, trommene oser rock'n'roll. Tittellåta er et jordskjelv av buldrende gitartoner, mens Hearts Were Bleeding umiddelbart fanger lytterens interesse med et besnærende, tretakters anslag. Harneshaug gjør det enkelt – trommer, gitarer og en og annen tamburin backer opp hennes svært uttrykksfulle vokal. Assosiasjonene går til det mørke og det melankolske, og plata fremstår som et perfekt soundtrack til en gåtur i byen en sen, regntung novemberkveld. På avslutningslåta Sand and Stones blir man tatt med på en fascinerende reise gjennom et dystert, men også vakkert musikalsk landskap.
Det er ikke så lett å få tak på akkurat hva Harneshaug synger om, tekstene fremstår mer som brokker av ord og setninger enn som helhetlige fortellinger. Men det fungerer, ordene man får tak på bidrar til det helhetlige imaget. En kropp dekket i blod, djevelen, mennesker som dør, kuler som suser gjennom luften. «My door is open but I cannot get out», synger Harneshaug på låta Big Black Hole, og skaper en klaustrofobisk og dyster stemning.
Minuset med Kari Harneshaugs andre studioalbum er at ikke alt er like interessant, rent musikalsk. Det er utvilsomt mer på plussiden enn på minussiden, likevel kommer man ikke utenom at noen av låtene trekker litt ned. Days and Places treffer ikke helt, det samme gjelder Unnoticed. Tidvis blir musikken litt for stillestående, litt for lite engasjerende. Dette er likevel ikke mer alvorlig enn at plata totalt sett fremstår som en svært solid utgivelse, som tidvis er helt glimrende.
