Å operere fullstendig i skyggen til storheter som Lars Vaular og John Olav og gjengen hans kan ikke være særlig lett for et mindre band som Fjorden baby!. Selv om alles sceneantrekk består omtrent utelukkende av hverandres band-skjorter, og alle frekventerer altfor hyppig på hverandres låter, har det ikke hjulpet Fjorden baby! nå like langt som sine mer konvensjonelle og spellemannsprisede kolleger. De har ramla rundt i psykedelisk tåke på diverse scener over hele Norge minst like lenge, er omtrent like – hvis ikke mer – eksentriske, og har kjørt et vanvittig individuelt og ensporet musikalsk uttrykk med veldig åpenbare bergenske låttitler (undervannskarate, soveromsvindu etc…). Allikevel har ikke Sturle Kvilekvals kvasi-eksistensialisme slått helt an. Det er til tider pussig, for det er hos denne gjengen, «bergensbølgens» sorte får, at sjelen til denne bergensbaserte musikken virkelig ligger akkurat nå.

Det er så forbanna godt og fengende å høre mangfoldet av elementer og samtidig tilstedeværelsen av en overhengende sammenhengende melodi. Ikke at dette tidligere manglet på de to forhenværende platene, men det mestres og styrkes til de grader på Fjordkloden. Rave-tilstandene og synthorgasmen som Se Deg Rundt I Rommet sørget for, er nedtonet kraftig på Fjordkloden. Det er en retur til en mer gitarbasert atmosfære, men lyduniverset virker til å ha blitt satt sammen av en hyperaktiv, men genial, seksåring bak mixebordet. Jamfør 11 etasje med (ikke overraskende nok) Vaularen som bidragsyter. Lars Vaular’s kanskje beste opptreden i år må vi oppleve på et gjestealbum! Vi opplever uttak fra noe jeg tror er 90-talls amerikanske tegneserier, toppen av norsk film, brekende sauer og andre diverse uidentifiserte lyd-objekter. Til tider føles det som om man blir gjort narr av som lytter. Det fungerer på en underlig og bisarr måte, fjordkloden er nemlig like pluralistisk som jordkloden.

Nå som den uungåelige analogien er gjort unna, kan vi beskrive låtutvalget. Dommedagstonede Verden e du tilbyr en hypnotiserende og kilende låt, Nattåpent låter som en Sylvester Stallone 80-talls copaction-film, mens Tingene forsøker seg på en Himmelen-aktig anthem, men den er fortsatt sabla bra! Men det stopper ikke der! Basslinjen på Shanghai Express er noe av det tøffere jeg har blitt eksponert for den siste tiden, og Vingene er den tåpeligste, mest folkelige og allsangvennlige perlen av en låt fra et norsk band på lengre tid. Herlig. Det er fortsatt låter ala forrige album, hør Kagjørdunodåeh som oppleves som en fusjon av samtlige av hypersyrelåtene som dominerte på forgjengeren, og Som På TVs tvillingbror Undervannskarate. Vokalist Sturle Kvilekval har ytterligere utviklet sin karakteristiske stemme til et nytt nivå, og gir låtene et «troverdig» og lekent preg. Det er nettopp det Fjorden Baby! gjør på (F)jordkloden, leker, herjer og morer seg genuint musikalsk, og det er så utrolig deilig og upretensiøst at det løfter dette albumet opp til et av årets aller beste norske utgivelser.





Les intervju med guttene her