Jeg skal ikke legge skjul på det; da debuten til Cults ble sluppet i 2011 ble jeg nærmest litt forelsket i denne duoen. De kom fra ingensteds med et fullutviklet lydbilde og image som passet perfekt til enhvers post-eksamenmodus og til sene junikvelder. Cults sto i stor gjeld til 60-tallet med sine glimrende melodier, som på sitt beste må beskrives som uimotståelige, mens produksjonen gav låtene en lo-fi-behandling som sørget for duoens personlige signatur. Siden den gang har ting blitt mindre sukkersøtt; vokalist Madeline Follin og gitarist Brian Oblivion har gått fra hverandre som par, men fortsatt som bandkolleger, og slik sett skulle man kanskje forvente at dette hadde blitt en mørkere og mer dyster plate en Cults. I stedet har de muligens valgt å se til Fleetwood Mac's Rumours for inspirasjon, for annet enn et tidvis røffere uttrykk og en rekke tekster skrevet i etterdønningene av bruddet, er det et veldig gjenkjennelig Cults vi møter på.

På sitt beste er Static akkurat som forgjengeren: We've Got It er en av de hyggeligste låtene sluppet i 2013, men kunne igrunnen ha blitt skrevet når som helst mellom Phil Spector og idag. Always Forever er en annen låt dekket med fløte og sukker, men som tekstmessig har en klar sarkastisk og noe bitter undertone ved seg. På singelen I Can Hardly Make You Mine er de røffere i kantene med stor suksess, mens det blir interessant på Keep Your Head Up og Were Before der melodien ikke lenger er i førersetet. I stedet er det bassriffet som gjør førstnevnte til en herlig låt og en kommende konsertfavoritt, likeså er det gitaren i bakgrunnen som driver refrenget på sistnevnte. Disse to låtene funker kanskje ikke 100%, men det er moro å høre et avbrekk fra den ellers trygge strukturen på denne platen, særlig når det er mer vellykket enn fiasko.

Men OK, så blir det kanskje litt for mye av det gode til tider – det oser ikke akkurat originalitet av dette, reverb eller fuzz er brukt på omtrent hver eneste låt, mens låtskrivingen er hakket mindre skarpt enn i 2011. Ta en låt som The High Road, hvor deres tidligere forhold blir sett på med et trist, ettertenksomt, men aksepterende blikk, som på godt over fire minutter aldri klarer å gripe skikkelig tak i lytteren. I tillegg blir versene litt for ofte et nødvendig onde for å nå fram til de ypperlige refrengene, en felle som er lett å falle i. Jeg lar meg likevel begeistre av Static og mange av låtene den bringer med seg. Cults er godt selskap til enhver tid og vil glede mange, selv når duoen er litt nedenfor selv. Det er gledelig å konstatere at, på tross av åpenbare interne problemer, har Cults laget en meget godkjent oppfølger!