Utgivelsen av The Marshall Mathers LP 2 er ekstra spennende her til lands fordi første del spilte en så viktig rolle i oppveksten til veldig mange i det norske hiphopmiljøet. The Marshall Mathers LP var nyskapende, provokativt og tidvis glimrende, men den var også kvalmende i sin sexistiske, homofobiske og voldsforherligende innpakning. Vi er mange som møter oss selv i døren ved en refleksjon over denne arven, noe som dessverre er underkommunisert i mottakelsen av dette albumet så langt. Gjennom enkelte av albumets spor, som Bad Guy og Stronger Than I Was, er lytterne tvunget til å reflektere over deres eget forhold til Eminem, og det at rapperen selv velger å gå såpass direkte inn i diskusjonen om sitt eget ettermæle er albumets store styrke. Spesielt Bad Guy, en intelligent og konfliktfylt opptakelse av den kritikerroste sagaen om Stan, vil stå igjen som et høydepunkt i Eminems karriere.
Likeså er den tidligere nevnte Rap God, med sine uttalige referanser til alt fra Pharoahe Monch til Hotstylz, et eksempel på Eminem på sitt mest kreative og beste. Det er flere sånne sanger her. Låter som gjør at du til stadighet spoler tilbake for å finne alle påskeeggene som er gjemt utover i albumet. For hvis Eminem skal ha for noe, så er det for kompleksiteten og lagene med meninger i tekstene, og det kommer frem til sitt fulle på blant annet Brainless, Bad Guy, Rap God og Evil Twin.
Tekstmessig er det da også en kontinuitet, med Eminems liv, karriere og tidligere sanger som tilbakevendende temaer og ankerpunkter. Albumets introverte utgangspunkt med alle sine referanser til rapperens familietragedier, kjendisfeider, voldelighet, homofobi, Detroit, etniske annerledeshet, hiphopkulturen og popverden fungerer utmerket. Problemet er at albumet mangler produksjonsmessig kontinuitet, vel, rettere sagt så mangler det generelt produksjonskvalitet. Dette har vært problemet med flere av Detroit-rapperens plater, men det er dessverre ekstra tydelig her.
Rick Rubin, Frequency og Alex Da Kid er blant produsentene, og i beste fall kan de roses for å prøve på noe nytt. Dessverre ender de fleste forsøkene opp i å bidra til en usedvanlig mengde malplasserte samplinger, noe som i stor grad ødelegger for albumet. Mangel på gode låtideer blir etter hvert også et åpenbart problem. For hva nytt bringer spor som Rhyme & Reason og The Monster, annet enn det vi allerede har hørt gjennom sangene Cleanin' Out My Closet og Love the Way You Lie?
The Marshall Mathers LP 2 blir til slutt alt for ujevnt til at albumet vil stå igjen blant Eminems sentrale utgivelser. Til det er albumet først og fremst for dårlig produsert. Det stopper imidlertid ikke denne plata fra å være en ytterligere manifestasjon på Eminems talenter som låtskriver, poet og rapper. Når hans karriere engang skal oppsummeres er det derfor gode grunner til å komme tilbake til dette albumet, og det er da utvilsomt noe.
