Det er over to år siden Lady Gaga forsøkte å gjenskape suksessen fra Fame-perioden sin med det mørke dancealbumet om nestekjærlighet, Born This Way. Nå har hun erstattet heavy metal- og industrial-sounden og selvmedlidenheten med lystige beats og kjærlighetsgudinner. Hun har derimot mer opptatt av å selge kommersiell pop som intellektuell kunst enn noensinne. Artpop er en kunstfest og alle er invitert.
Albumet åpner sterkt, med det eksplosive Aura. Låten følger Lady Gagas karakteristiske hitformel; repeterende ah-er (”aura ah ah”), fengende melodilinjer og stor dose attitude. Bare et par spor inn i albumet hører man at dette sannsynligvis er den mest gjennomførte platen hennes siden debuten, The Fame. Lydbildet er overraskende glatt og minimalistisk. Mange av låtene er resultater av samarbeid med elektronikaprodusenter som Madeon, Zedd og RedOne, noe som forklarer hvorfor mesteparten av Artpop kan beskrives som synthpop.
Oppi det hele flørter Lady Gaga med dupstep, R&B og hip hop med varierende hell. Den nyeste singelen Do What U Want feat. R. Kelly er småkjedelig og forvirrende låt, da den både er ment som en kritikk av pressen og som bakgrunnsmusikk på soverommet. Den basstunge dancelåten G.U.Y, derimot, er et av de mest vellykkede eksperimentene på platen.
Artpop er også et svært utleverende album. På låtene Mary Jane Holland og Dope synger Lady Gaga om oppturene og nedturene ved hasjbruket sitt, og med Swine gir hun fingeren til alle som har utnyttet henne opp gjennom årene.
Å påstå at Artpop er et kunstverk vil være å dra det langt, men Lady Gaga fortjener få ros for forsøket. Og selv om albumet mangler hiter på nivå med Poker Face og Bad Romance, inneholder det mye bra pop. Popstjernen skinner fortsatt sterkt, med andre ord.
