Jeg stilte med blanke ark i forhold til The Thermals tredje studioalbum. Selv om det var mitt første møte med bandet, innså jeg allerede ved første lytt at bandet har noe helt eget.Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av enkel sangstruktur og et minimalistisk lydbilde fenger The body the blood the machine veldig. Dette er post-punk med en ikke ubetydelig dose popsensibilitet. Oversatt til norsk vil det si suggererende gitarriff og pene melodier. Vokalen til Hutch Harris kan best beskrives som en blanding av Michael Stipe (hør St. Rosa and the swallows) og Billie Joe Armstrong. Faktisk kan Harris til tider også minne om selveste Bob Dylan(!). Til stor del takket være sin måte å levere interessante og politiske tekster på. Hele skiva er rett og slett et slags manifest mot et USA styrt med jernhånd av en kristen fascistisk stat. Tekstene er ironiske, men samtidig dypt alvorlige, med henspeiling på hva som egentlig skjer i dagens USA. Dette blir tydelig med fraser som i I might need to kill you: “they’ll pound you with the love of jesus” og som i Here’s your future:”we’re building a boat so we can create a new master race”. En forholdsvis eksplisitt kritikk mot Irakkrigen vil man også finne blant annet i Power doesn’t run on nothing:”so give us what we’re asking for ‘cause either way we’re gonna take it” og videre “we’ll move you people off the planet ‘cause goddamn, we need the fuel”.

Platen er produsert med hjelp av ex-trommis i Fugazi, Brendan Canty. Han tar også med seg visse influenser på denne platen, tydeligst i forhold til den nedstrippa lyden, de kontante gitarriffene og den intense vokalleveringa. Som følge av at tidligere trommis Jordan Hudson forlot bandet i 2005, er skiva i sin helhet spilt av gitarist og vokalist Hutch Harris og bassist Kathy Foster. Sammen har de delt på å spille keyboard og tangenter. Dette har likevel på ingen måte gått ut over kvaliteten på skiva. Lyden er klar og god, sangene vitner om ekte spilleglede. The blood the body the machine er imidlertid neppe en skive som vil få stor medieoppmerksomhet, heller ikke i USA hvor samfunnskritisk output også har en tendens til å bli hysjet ned. Bandet kan vel heller ikke sies å ha levert en plate for hitlistene. Men som med de aller fleste Sub Pop utgivelser, byr The Thermals definitivt på kvalitet, en egen, fengende sound og et viktig budskap.

Det eneste som taler i mot albumet for min del, er at den ikke er variert nok og at selve lydbildet derfor kan framstå som litt masende. Pardoksalt nok står The body the blood the machine likevel for meg som bevis på at det enkle og ”rett-på” ofte er det beste.

7/10