Robbie Williams hadde et av sin karrieres største høydepunkter med storbandalbumet Swing When You’re Winning. På oppfølgeren Swing Both Ways er han mindre lik en leken rat pack’er og mer lik en glattpolert veteran. Tracklisten er en blanding av nytt materiale – hovedsakelig skrevet av Williams og den tidligere samarbeidspartneren sin, Guy Chambers - og standardlåter. Til tross for at Robbie Williams har valgt å sprite opp repertoaret sitt, er store deler av den nye skiven tamme.
Robbie Williams er på et helt annet sted enn han var i 2001 og det høres. Swings Both Ways avspeiler at Robbie Williams er gladere, mer avslappet og, ikke minst, trygg på at han er et popidol. Allerede på åpningssporet kommer Williams sin karakteristiske kjepphøyhet frem, da han synger: ”There's no room in my bed, but while you're here just bow your head and you can shine my shoes”. Det er vel her litt av problemet ligger; det virker ikke som om Williams føler at han har noe å bevise lenger.
Swings Both Ways er en pussig samling med låter, da Robbie Williams sjelden utnytter de store evnene sine som entertainer. Han viser fram sin indre storbandsfanatikeren med klassikerne Putting On The Ritz, I Wan’na Be Like You og Minnie The Moocher, men det er kun på sistnevnte at han slipper seg løs og briljerer. Albumet inneholder også mange rolige, kjedelige spor, som den kleine balladen Snowblind og en cover av Little Green Apples, som gjestes av en ugjenkjennelig Kelly Clarkson.
Nå skal det sies at Swings Both Ways byr på en del godsaker. Tittellåten er en herlig og flørtende duett med Rufus Wainwright. Supreme, fra 2000, har fått en swinginnpakning som funker overraskende bra. Og Robbie Williams sparer muligens det beste til slutt; No One Likes A Fat Popstar er en morsom og overdådig vals om Willams forkjærlighet for junk food.
Swings Both Ways kommer nok til å ligge under mange juletrær i år, men den blir neppe et gavehøydepunkt. Robbie Williams sin swingkarriere har nemlig ikke blitt noe bedre med årene.
